Innlegg fra undertegnede i Ny Tid

Dette innlegget stod på trykk i NY TID fredag 18.august. I morgen kommer det svar fra Utviklingsfondet. Følg med.

Vi trenger WTO

Handel med varer og tjenester er en forutsetning for utvikling. Til dette trenger vi et overnasjonalt og effektivt organ for å forvalte felles spilleregler.

WTO-forhandlingene ble tidligere i sommer veltet da de mektige landene i G6-gruppen (EU, USA, India, Brasil, Australia og Japan) ikke ble enige. Nå sier imidlertid George Bush og Tony Blair at de skal gjøre et siste forsøk på å blåse liv i forhandlingene.

2006 er avgjørende for WTOs fremtid. Hvis ikke organisasjonen kommer frem til substansielle resultater innen årets utgang, ser det mørkt ut for et multilateralt handelsregime.

Debatten i den norske medievirkeligheten har hovedsakelig handlet om reduksjoner i tollnivåer for landbruket. Her dras det opp en akse fra høyre til venstre. Høyresiden mener friest mulig handel er det saliggjørende, hvilket innebærer en flat nedbygging av tollmurer over hele linjen. Venstresiden vil ha solide bolverk for å beskytte seg mot den aggressive multinasjonale landbruksbusinessen.

I beste fall er dette et forkrøplet forsøk på hjelpe norsk offentlighet til å forstå hvor sentralt handelsspørsmålet er for utvikling. I verste fall er det et kynisk spill for økt synlighet om egne posisjoner. Uansett hindrer det muligheten for en samtale som kan lede til entrepenørskap for en mer rettferdig verdenshandel.

Høyresidens ukritiske postulater om friest mulig handel som eneste vei til utviking er en gigantisk bløff. Med dagens situasjon vil dette være den sikreste måten å sikre kapitalintensiv agrobusiness en lukrativ fremtid og en sementering av klasseskillene i sør. Frihandelsforkjemperne har ikke på noe tidspunkt klart å forklare hvordan en flat liberalisering skal komme småbønder i sør til gode.

På samme måte tyr den ortodokse venstresiden til uredeligheter. Blant disse står fokuset på matvaresuverenitet, hvor målet er å sikre hvert enkelt land full kontroll over virkemiddelbruken for eget jordbruk. Lar man USA bestemme verktøykassen fritt, kan man være sikker på at de vil benytte seg grovt av bilaterale avtaler, hvor muligheten for innsyn og sanksjoner er minimal.

Vi på venstresiden må gjøre WTO til det redskapet det kan bli for utvikling. Fundamentet må både være en klar erkjennelse av at handel er en forutsetning for utvikling og at vi trenger overnasjonalitet for å beskytte mot vilkårlighet, proteksjonisme og den sterkestes rett.

Så lenge 70% av verdens fattige er bønder, er debatten om spillergelene for landbruket avgjørende. Her trengs en dreining bort fra debatten om tollmurer, til et fokus på vestlige lands subsidierregimer.

Vi importerer i dag 99,8 % av vårt sukker fra EU, som er verdens største eksportør av hvitt sukker, med en eksportpris på kun 25% av produksjonskost. Mosambik kunne levert mer enn 80 000 tonn til det europeiske markedet, og med dagens priser, tjent 38 millioner dollar, isteden får de kun selge 10 000 tonn til EU. Så lenge dette er virkeligheten hjelper det lite at vi allerede har nulltoll på import fra fattige land. Svært få land i sør har råd til å subsidiere sine sukkerbønder slik EU har, og har liten mulighet til å konkurrere slik situasjonen er nå.

I dag støtter vestlige regjeringer sitt jordbruk så tungt at de kan selge varene sine under produksjonspris – bedre kjent som dumping. For å gjøre noe med dette innførte man de såkalte boksene i WTO: den gule, blå og grønne. Prinsippet var at man skulle kunne gradere i hvilke grad subsidiene virket inn på handelen.

Ganske fort kom man frem til at subsidiene som hadde størst innvirkning måtte fjernes. Ved ministermøte i Hongkong ble man enig om å fjerne eksportsubsidiene innen 2013.

Dessverre har dette ledet til den grove feilslutningen at all subsidiering av eksport nå er en saga blott. WTOs domspanel fant at USA hadde skjult eksportsubsidier for å unngå sine kuttforpliktelser når det gjaldt bomull, soyabonner, mais og ris.

I forslaget som USA har lagt på bordet kan de øke de årlige overføringene fra 19,6 til 22,5 milliarder dollar, bare ved å kalle subsidiene noe annet. Effekten er imidlertid den samme.

Panelet fant også at USA bare i bomullssektoren hadde feilrapportert subsidier i størrelsesorden fire milliarder kroner. Disse var rapportert i den ”snille” grønne boksen som skal ha minst handelsvridende effekt, mens WTO mente disse hadde sterk påvirkning på handelen.

Hvilke relevans har så dette for Norge? Vi eksportstøtter jo ikke noe annet enn Jarlsberg-osten, og de subsidiene skal jo bort om få år uansett. Problemet med norsk politikk er ikke at vi dumper landbruksvarer i Afrika, men at vi forhandler på EUs og USAs eksportorienterte premisser innen WTO.

Når Norge og G10 forhandler om å få beholde så mye som mulig av internstøtten, får ultraeffektive landbruk i USA og EU beholde de samme subsidiene – med den effekt at de produserer store overskuddslagre som senere blir dumpet gjennom ulike kanaler, f.eks forkledd som matvarehjelp.

For å ta grep om subsidieproblemet har Kirkens Nødhjelp, sammen med blant annet engelske Christian Aid, tyske Brot für de Welt og nederlandske ICCO, foreslått at subsidier skal knyttes til hvert enkelt produkt, og at alle subsidier må rapporteres direkte til WTO. Hvis subsidierte produkter eksporteres, må landet som importerer få muligheten til å ilegge en beskyttende toll tilsvarende den summen produktet er subsidiert med.

Til dette forslaget svarer statssekretær Liv Monica Stubholt underlig defensivt i NY TID 23.06 at ”Det er ikke mulig å ha klare og entydige svar på alle ideer og spørsmål til enhver tid”.

Dessverre slutter ikke den triste forestillingen her. Til frivillige organisasjoner gjorde norske forhandlingsledere det klart før de siste møtene i Geneve at Norge vil støtte en gjeninnføring av fredsklausulen. Dette er en form for ”våpenhvile”, som gjør det umulig for fattige land å trekke store landbruksnasjoner som USA for retten i WTO. Konsekvensen er en vesentlig svekkelse i organisasjonens intensjon – nemlig slagraftige regler med dertil sanksjonsmuligheter.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre bekrefter den dystre forestillingen når han utdyper regjeringens posisjon i WTO-forhandlingene i et møte med Bondelaget 21.juni: ”Norge vil få en lavere reduksjon enn USA. Det er derfor den amerikanske kongressen (indirekte) er en viktig alliert for oss – om enn utilsiktet – når det gjelder å begrense ambisjonsnivået for reduksjoner i internstøtten”.

WTO-politikken er en lakmustest på om vi våger å gjøre utviklingspolitikken til noe mer enn en veldedighetsøvelse. Dessverre er denne regjeringen langt fra å bestå denne testen.

Utviklingsfondet svarer:

Tilsvar fra U-fondet

Jeg repliserer:

Replikk, undertegnede