Ny Tid: Globalkartdebatt

Her finner du mitt globalkart med påfølgende svar fra Fremtiden i Våre Hender, Natur og Ungdom, Utviklingsfondet og Andreas Kokkvoll Tveit

Tilsvar til samtlige innlegg under følger førstkommende fredag i Ny Tid.

Globalkartet på Ny Tids hjemmesider

--------------------------------------------------------------------------------
Betimelig, men snevert globalkart
av Arild Hermstad, daglig leder Framtiden i våre hender

[debatt] I Ny Tid den 20. oktober tegner Sindre Tollefsen et globalkart hvor flere norske miljø- og solidaritetsorganisasjoner betegnes som mer nasjonale enn overnasjonale. Både Natur og Ungdom og Utviklingsfondet forsvarer seg i Ny Tid den 3. november. Bakgrunnen for at de er plassert langt nede i globalkartet er et langvarig forsvar for lokal matproduksjon og matsuverenitet, kombinert med retorisk motstand mot industrilandbruk, eksemplifisert ved USA, EU og Brasil. Men i sine forsvarsinnlegg unngår de nok en gang å snakke om forskjellene mellom fattige småbønder i utviklingsland og norske bønder. Fortielsen har pågått så lenge at organisasjonenes troverdighet på dette feltet svekkes for hver gang de snakker om handel med mat, uten å ta avstand fra Bondelaget - hvis leder påstår at det ikke fins industrilandbruk i Norge. Og som kjemper for at norske bønder – i likhet med EU og USA-bønder – fortsatt skal støttes på en måte som fremmer overproduksjon. Det er nok bra for Bondelaget, men ikke for afrikanske bønder eller miljøet.

Dersom man klarer å etablere et skille mellom subsidier til nasjonalt forbruk av mat, og mat som i større grad blir eksportert, vil det nok hjelpe noe. Men hvorfor ikke ta et oppgjør med selve årsaken til dumpingen: De produksjonsavhengige subsidiene. Det er ikke WTO som har funnet opp disse, tvert imot er det (mat)suverene nasjonalstater. I WTO-regi gjøres mye galt, men det finnes også en agenda om å fjerne de produksjonsdrivende subsidiene generelt, og eksportsubsidiene spesielt. Dette ville ikke være noen ulempe for fattige land, tvert imot kan det bidra til mer matsuverenitet for de som trenger det. Et slikt regime vil sant nok medføre store utfordringer for norske bønder, men det vil også kunne bidra til at støtten legges om i miljøvennlig retning. Men at afrikanske bønder har noe å tape på WTOs kamp mot vestlige landbrukssubsidier kan ikke begrunnes uten å ty til besvergelser.

Når Tollefsen plasserer Unge Høyre og Dagens Næringsliv høyt opp på overnasjonalitetsskalaen, er det misvisende. I skarp kontrast til blant annet Natur og Ungdom, Utviklingsfondet og ATTAC tar de sjelden til orde for globale skatter, miljøregler, korrupsjonsjegere, eller annet globalt byråkrati. De er nok glade for at kapitalen og selskapene får stadig mer makt på bekostning av nasjonalstaten, men å blande ”hver mann for seg selv” sammen med overnasjonalitet blir ikke særlig presist.

-------------------------------------------------------------------------

Kart til forvirring
av Andreas Kokkvoll Tveit, Oslo

[debatt] Sindre S. Tollefsen fortsetter i Ny Tid 20. oktober sin desperate kamp for å legitimere Verdens Handelsorganisasjons (WTO) utviklingsfiendtlige handelstvang. Han tegner nye politiske kart mer til forvirrig enn opplysning.

I sine nye opptegnelser over det politiske spekteret lanserer Tollefsen ”nasjonal-overnasjonal”-skalaen. Debatten om overnasjonalitet er i og for seg interessant, men i WTO-debatten er det langt viktigere å se på skillelinjen mellom de som ser at WTO er uegnet til å skape et rettferdig handelssystem, og de som gått seg fast i en hengemyr av servilitet overfor frihandelsorganisasjonen WTO. Bakgrunnen for at vi er mange som er skeptiske til WTO er ikke at vi er mot enhver form for overnasjonalitet. Det handler ganske enkelt om at vi er opptatt av hva overnasjonaliteten medfører og hvem vi overlater styringen til.

Grunnene til å ikke ville overlate overnasjonal styring til WTO er mange. Den første er at WTOs mål er handelsliberalisering. Enhver som har tatt en titt på hva utviklingslandene arbeider for i WTO, vet at de ikke er særlig opptatt av å få til mer frihandel. WTO lider dessuten av et brutalt demokratisk underskudd. Mangel på innsyn og mange lukkede møter der kun de store og mektige får delta er vanlig kost. WTO tilfredsstiller ganske enkelt ikke de samme kravene til demokrati som – tross alt – mange nasjonalstater gjør. Det er ikke særlig smart å først kjempe i århundrer for å demokratisere ett organ, for så å overføre makten til et annet, ikke-demokratisert organ.

Selv om man er for overnasjonalitet, er det både pussig, dumt og ulogisk å være ukritisk til alle former overnasjonaliteten tar. Det viktige er hva overnasjonaliteten faktisk fører til. Frihandel er ikke løsningen på den globale fattigdommen, og det er heller ikke løsningen på de enorme miljøproblemene vi står overfor. Derfor er heller ikke WTO løsningen verden trenger.

--------------------------------------------------------------

Realpolitikk og luftige visjoner
av Gøril Andreassen, Natur og Ungdom

[debatt] I Ny Tid 20. oktober sier Sindre S. Tollefsen at Natur og Ungdom har ”latt seg forlede av drømmen om den økologiske bonden som selger varene sine på det lokale markedet”. Han beskylder Natur og Ungdom for å støtte spilleregler i WTO som vil virke tvert i mot ”http://beta.blogger.com/img/gl.italic.gif
insert italic tagsde luftige visjonene”.

Det kan kanskje virke som en ”luftig visjon” å jobbe for å løse miljøproblemene, all den tid klimagassutslippene øker og naturen bygges ned bit for bit. Men det er derfor Natur og Ungdom finnes. Vi jobber for vår ”luftige visjon” gjennom å stille konkrete, gjennomførbare krav som kan føre verden i riktig retning.

Verden trenger lokal og miljøvennlig matproduksjon. Frihandel med mat fremmer industrijordbruket som forurenser, utpiner jorda og sprer sykdommer. Derfor kritiserer Natur og Ungdom WTO kraftig. Det betyr ikke at vi ikke kommer med konkrete krav til norske posisjoner i forhandlingene.

Natur og Ungdom har blant annet krevd at den rødgrønne regjeringen:

* Sammen med G10 støtter ulandsgrupperingen G33 sine krav om mulighet til å beskytte egen matproduksjon
* Jobber for å innføre et skille i subsidie-regelverket mellom mat som går til innenlandsk forbruk og mat som eksporteres, for å hindre dumping av mat
* Kutter eksport-subsidiene raskt og betingelsesløst
* Prioriterer antidumpingregelverk framfor tollkutt for industrivarer og fisk
* Gir frivillige organisasjoner en representant i alle forhandlingsdelegasjoner til viktige WTO-møter, ikke bare ministermøter
* Sørger for en ny WTO-avtale sluttføres på et ministermøte

At Tollefsen kan påstå at Natur og Ungdom ikke gjør annet enn å uforbeholdent kritisere WTO kan ikke bety annet enn at han selv ikke har vært der realpolitiske krav stilles.

-----------------------------------------------------------------------------

Globalkart som villeder
av Arvid Solheim, Utviklingsfondet

[debatt] I Ny Tid 20. oktober forsøker Sindre S. Tollefsen å tegne et nytt politisk kart. Vi tror de som følger hans kart havner på villspor. Tollefsens kart karakteriserer de som er for overnasjonalitet som moderne, framskrittsvennlige og solidariske med verdens fattige. De som står for det nasjonale, derimot, er bakstreverske proteksjonister.

Tollefsen gjør ”overnasjonal” og ”nasjonal” til diametralt motsatte begreper. Utviklingsfondet er plassert lang ned mot det nasjonale. Vi synes det er vanskelig å drøfte disse begrepene uten å være mer konkrete. Vi er både tilhengere og motstandere av overnasjonalitet, så vel som nasjonalt politisk handlingsrom, avhengig av sammenhengen.

Vi vil at internasjonale miljøkonvensjoner skal være bindende, og vi vil ha overnasjonale miljøavtaler som sikrer redusert utslipp av klimagasser. Vi er tilhengere av noen overnasjonale handelsregler, men ikke av andre. Vi vil for eksempel gjerne ha overnasjonale regler som forbyr alle former for subsidier på matvareeksport fra rike land. Vi arbeider aktivt for den universelle menneskeretten til nok, sunn og kulturelt akseptabel mat. Vi mener som FN, at det først og fremst er nasjonenes ansvar å oppfylle denne retten.

Tollefsens globalkart er reduksjonistisk. Han filtrerer vekk alle standpunkter bortsett fra det som har med hans egen (mis)forståelse av organisasjonenes synspunkter på handel med mat, herunder begrepet matsuverenitet. Slik blir en miljø- og utviklingsorganisasjon med et i høyeste grad internasjonalt fokus, karakterisert som mer ”nasjonal” enn en organisasjon for norske bønder. Dette fungerer dårlig, og kartet stemmer overhodet ikke med terrenget.