Fortjent kritikk fra Kristin

Bård Lahn i Natur og Ungdom fortsetter sammen med enkelte andre i miljøbevegelsen den endeløse hakkingen på SV i miljøspørsmålet. Søndag hadde Halvorsen fått nok.

– Dere er gode lobbyister, men dere må nå komme ut av rollen som en slags fraksjon i SV. Dere må nå begynne å oppsøke de andre partiene også!

Halvorsen har rett. Natur og Ungdom har på flere områder vært gode strateger. Men nå er de på ville veier.

Hvordan kan de glemme hvem som har snudd underveis i denne kampen? (Senterpartiet), hvem som er klimaverstingene (Arbeiderpartiet).

Det er synd å se at bevegelsen som ligger mitt hjerte nærmest, Changemaker, har tatt del i det store hylekoret - som skyter fullstendig feil.

SV er på veg mot kanonsuksess i denne regjeringen. Takket være knallhard kamp for de aller viktigste sakene i vår tid. Nå er det på tide at kreftene forenes og at vi holder tungen bent i munnen.

Halvorsens utspill

Nytenkning?

Etter debatten om "Globalkartet" i Ny Tid sendte debattredaktøren stafettpinnen til Utenriksdepartementet. Se hva de svarer om subsidier her.

Ny Tid skriver:
Vi trenger politisk entrepenørskap, skrev Sindre Tollefsen i debatten om Globalkartet som har rast i Ny Tid de siste ukene, og vist at WTO-spørsmål skaper nye politiske skillelinjer. For å komme videre i debatten er det nødvendig å skitne til fingrene og gå inn i de konkrete forslagene om hvordan de internasjonale spillereglene kan utformes til de fattiges fordel.

I sommer ba Ny Tid Utenriksdepartementet (UD) svare på et forslag fra Kirkens Nødhjelp om en ny modell for støtte til landbruket. Forslaget går i korthet ut på at hvert land skal rapportere subsidiene på eksporterte produkter til WTO, slik at fattige land kan ilegge en tilsvarende toll på importerte produkter. Den gang ville ikke UD svare. Når forslaget nå på ny dukket opp i debatten om globalkartet, har vi gitt UD en ny mulighet til å svare. Red.


Konkurrere på like vilkår
av Liv Monica Stubholt (Sp), Statssekretær UD.

[utvikling] Eksport av subsidierte landbruksvarer er ofte problematisk, det kan bidra til kunstig lave priser som gjør u-landenes landbruksprodukter lite konkurransedyktige. Den type støtte som gjør mest skade i denne sammenheng er den direkte eksportstøtten. Til tross for at vi selv fortsatt bruker eksportstøtte støttet Norge beslutningen på WTO-toppmøtet 2005 i Hong Kong å fjerne denne støtteformen innen utgangen av 2013 (forutsatt at Doha-runden fullføres).

Konkurransesituasjonen på verdensmarkedet og i nasjonale markeder, undergraves også på grunn av eksport av landbruksvarer som har nytt godt av nasjonal støtte, såkalt intern støtte. I forbindelse med WTO-forhandlingene har enkelte derfor gått inn for å få ned støtten til eksporterte varer fremfor varer til hjemmemarkedet, dvs at man i tillegg til å fjerne den direkte eksportstøtten fokuserer på tiltak som kan fjerne eller motvirke effekten av internstøtte som kommer eksporterte varer til gode, det kan skje uten at internstøtte til varer som selges i hjemmemarkedet blir berørt på samme måte. Som et alternativ til dette konsept er det også blitt foreslått at u-land kunne pålegge en toll for å jevne ut støtten en importert vare har fått slik at deres egne varer ikke blir utkonkurrert i sitt eget marked.

I 2002 foreslo Norge i WTO-forhandlingene å skille mellom støtte til landbruksproduksjon for innenlandsk forbruk og støtte til produksjon som eksporteres. Vi foreslo å redusere støtten til varer for eksport med 60 %, mens støtte til varer for hjemmemarkedet skulle reduseres med 20 %. Dermed minskes en del av konkurransevridningene som særlig rammer u-landene, samtidig som man har mulighet for å støtte produksjon for hjemmemarkedet.

Norge fikk ikke oppslutning til dette. Landbrukseksporterende utviklingsland mente at forslaget ville begrense deres mulighet til å konkurrere på like vilkår på de rike landenes subsidierte markeder, og man ønsket derfor en reduksjon av alle typer subsidier. Landbrukseksporterende i-land mislikte forslaget fordi de ville måtte redusere sin internstøtte mye mer enn ikke-eksporterende land. Andre mente det var praktisk vanskelig å lage en slik to-deling, særlig når noen landbruksvarer inngår i andre varer, og selges gjerne både hjemme og til eksport.

Ideen om innføring av en utjevningstoll knyttet til subsidie-komponenten ble av samme grunn ansett av mange som vanskelig å gjennomføre. Mange fryktet også misbruk av ordningen. Men elementer av denne ideen drøftes fortsatt i forbindelse med diskusjonen rundt såkalte "Special Products". ”Special Products” kategorien omfatter varer som utviklingslandene kan få egne, mer beskyttende regler for, dvs en annen behandling enn den tollreduksjonen andre varer vil få.

Disse ideene vil vi fortsatt ha med oss fremover. Det viktigste er at forhandlingene i Doharunden blir gjenopptatt. Bare da vil de allerede oppnådde fremskritt for utviklingslandene kan bli gjennomført, herunder avviklingen av den direkte eksportstøtten.

Dis rundt Diesen

Dagsrevyen hadde en underlig vinkling her om dagen. Bjørn Jacobsen (SV) var visstnok enig med Sverre Diesen (drøy forsvarssjef).

Bakgrunnen var at forsvaret ble mindre. Diesen skal visstnok kutte et par garnisoner langs norskekysten. Dette synes Jacobsen er fint.

Jeg tror imidlertid å si at de to er enige om det norske forsvars fremtid er å trekke det noe langt.

Diesen er opptatt av å gjøre norske militære kapasiteter mindre, mer mobile og topptrente. Jacobsen vil ganske enkelt bruke mindre på forsvar.

Nå tror jeg absolutt vi trenger debatten om hvilke norske soldater vi vil ha. Få, topptrente, eller mange og litt mindre topptrente?

I forlengelsen av denne problemstillingen vil mange stille spørsmål om ikke dette handler om folkelig kontroll over militæret. Er det ikke slik at betalte elitesoldater står lengre unna Ola Nordmann enn de pornobladlesene gutta i brakken i indre Troms?

Bjørgulv Braanen sporer litt av i dagens leder, hvor han er fortsetter kampen for territorialforsvaret. Dette pakkes inn av følgende kritikk: "Ved sin monomane insistering på at Norge skal innrette all kapasitet på å delta i internasjonale operasjoner, baserer Sverre Diesen seg indirekte på at disse haukene i Nato vinner fram".

Jeg tror ikke dette skal handle om at Norge skal delta ute eller ikke. Jeg tror heller ikke at topptrente norske soldater med spisskompetanse er noe umiddelbart onde.

Men spisskompetanse på hva? Her er det debatten bør kjøres omkring det norske forsvar. Denne regjeringen har vist (og vil forhåpentligvis fortsette å vise) at FN har rangen når det kommer til militære prioriteringer.

Da trenger vi en debatt om hvordan norske soldater trenes. Hva er det vi vil vil med det norske militær? Hvilke spisskompetanse er det vi skal tilby?

Kronikk i Bergens Tidende

Rød og blå utviklingsdebatt

I den norske utviklingsdebatten hindrer uredeligheter og enkle dikotomier livsviktig politisk entrepenørskap.

Av
Halvor Finess Tretvoll, forfatter av boken ”Kosmopolitikk”, Sindre Stranden Tollefsen, SV-medlem (BT 14/11-06)

Bergens Tidende har gjort en forbilledlig innsats med sitt fokus på WTO i løpet av sist år. Debatten er avgjørende, all den tid 70% av verdens fattige i dag er bønder – og avhengige av spillereglene i verdenshandelen.

I sommer veltet WTO-forhandlingene etter en vedvarende dragkamp mellom de mektige seks aktørene USA, EU, Brasil, India, Australia og Japan. Med ulik styrke ble dette mottatt med applaus av organisasjonene i den norske ”Handelskampanjen”, en allianse bestående av norske solidaritets- og bondeorganisasjoner.

Premissleverandørene for det som kunne vært en utviklingsfremmende aktør, er en blanding av gamle menn fra den ortodokse venstresiden, enkelte ungdomsorganisasjoner, samt bondeorganisasjoner med sterke egeninteresser. Med den sittende regjering har de dessverre et visst gjennomslag.

Bondeorganisasjonene manøvrerer som vanlig strategisk og har fått flere nyttige medspillere i solidaritetsmiljøet. Dessverre gjentar de stadig uredeligheter. Her kommer noen av de viktigste:

Liberalisering av landbrukshandelen vil kun komme rike storbønder til gode. Vi bør derfor redusere den globale handelen og satse på lokal matproduksjon.

(Natur og Ungdom på egne hjemmesider 26/07)

Isolasjonisme er ikke svaret for fattige land. Uten velstandsoverføring fra nord til sør er utvikling umulig. Og handel kan bidra til en slik global omfordeling. Dette er et spørsmål som bør dreies til å handle om godt styresett i de enkelte landene. Hvorfor vil ikke Handelskampanjen heller bidra til organisering og omfordeling i utviklingslandene slik at handelen kommer alle til gode? Vi kan med solid dekning i historien fastslå at Bondelaget har spisskompetanse på området.

Neste villedning handler om at Norge har null toll for de fattigste landene, noe som brukes som et bevis på at handel med landbruksvarer ikke fungerer for disse: ”Siden de fattigste landene har null toll på import til Norge, har de i dag en konkurransefordel sammenlignet med andre land”. (Leder i Norges Bondelag Bjarne Undheim, Aftenposten 28.11.05)

Hvordan er det mulig for Undheim å komme med en slik uredelighet? Undheim vet meget godt at når mosambikanske bønder prøver å komme seg inn på det norske markedet med sitt sukker, konkurrerer de med danske kolleger som er så tungt subsidiert at det kan selge varene sine for en fjerdedel av produksjonsprisen.

Den tredje bevisste villedningen er knyttet til debatten om bilaterale avtaler – altså handel mellom to land. Det er internasjonal enighet om at disse er det verste for utviklingslandene, fordi de ofte inngås mellom en fattig og en rik aktør – med en asymmetrisk maktfordeling som rike land utnytter grovt for å utvide markedene for egen industri.

Eli Reistad, nestleder i Bondelaget, sier i Nationen 26.09: ”Men bilaterale avtaler har jo eskalert siden WTOs start!” Reistad unnlater imidlertid å spørre hvorfor, på tross av at årsaken er åpenbar. Fattige land har gått sammen i WTO for å holde følsomme områder utenfor avtalene. Gjentatte ganger har store grupperinger av fattige land formet effektive motkrefter når de mest offensive liberalistaktørene har ønsket seg adgang til deres markeder – spesielt innen tjenestesektoren.

Disse knallharde rundene i WTO-systemet – mot en stadig styrket u-landsfront - har gjort sitt til at rike land oppretter andre kanaler for å få innpass. Dette må jo være et åpenbart argument for at Norge bør stå hardt på kravet om et multilateralt regime som disiplinerer de mest hensynsløse blant de mektigste aktørene. Og dette må gjøres i WTO – det finnes intet alternativ.

I motsatt ende av det politiske spekteret finner vi talsmennene for en uforbeholden, flat liberalisering av handelen med landbruksvarer. En av de sentrale aktørene er avisen Dagens Næringsliv, som fastslår uten forbehold på lederplass at ”En friere handel vil gi høyere vekst og større markeder internasjonalt, og det bidrar til gode tider i Norge” (26.06).

En annen av liberalistenes våpendragere, Unge Høyre–leder Torbjørn Røe Isaksen, gjør seg til eksponent for det samme når han sier at ”mye av gevinsten vil bli hentet fra en liberalisering av handel med landbruksvarer, noe som blant annet vil føre til at fattige land vil kunne selge sine produkter til rike nasjoner” (Nationen 08.08).

En rapport fra den britiske bistandsorganisasjonen Christian Aid viser imidlertid at Afrika Sør for Sahara har tapt 272 milliarder dollar i løpet av de siste 20 årene etter å ha blitt påtvunget liberalisering av sine markeder. Dette tilsvarer det denne regionen har mottatt i bistand.

En liberalisering uten omfattende rettigheter for fattige land til å beskytte sine sårbare markeder og produsenter vil aldri kunne oppnå den effekten Dagens Næringsliv og Isaksen snakker om. Det er et WTO-regime som inkluderer slike rettigheter vi trenger.

Norsk debatt om global handel lider under den klassiske motsetningen mellom proteksjonister og liberalister, noe som ødelegger rommet for politisk nytenkning. Det viser seg ganske enkelt at det er vanskelig å være tilhenger av et sterkt, regelbasert multilateralt handelsregime, som beskytter mot den sterkestes rett og som samtidig forutsetter at handel er den mest effektive måten å overføre velstand fra rike til fattige mennesker. Men denne mellomposisjonen er nødvendig.

Debatten om støtteordninger for landbruket er et glimrende eksempel. Problemet med norsk politikk er ikke at vi dumper landbruksvarer i Afrika, men at vi forhandler på EUs og USAs eksportorienterte premisser innen WTO.

Når Norge og G10 forhandler om å få beholde så mye som mulig av den produksjonspremierende internstøtten, får ultraeffektive landbruk i USA og EU beholde de samme subsidiene – med den effekt at de produserer store overskuddslagre som senere blir dumpet gjennom ulike kanaler.

Dette har ikke noe med en høyre-venstreakse å gjøre, utfordringen må nå være å finne måter hvor vi både kan sluse inn varer fra fattige land på områder hvor de ikke er konkurransedyktige og sørge for at de kan konkurrere på produkter hvor de faktisk er det.

En måte å gå frem på er å tillate alle land en toll på varer tilsvarende den komponenten varen har av subsidier. Dette kan gjøres ved at hvert enkelt land rapporterer andel subsidier på sine vareslag til WTO. Da må vi imidlertid ha et WTO som fungerer.

Fellesskapet fattige land har bygget i WTO for å demme opp mot de mest aggressive vestlige handelsinteressene har tatt år å konstruere. Nå er det en reell mulighet for at byggverket faller sammen.

Avslutningsvis bør man merke seg det som er en av de klokeste passasjene i Soria Moria-erklæringen. Den sier at Norge ”skal arbeide for å gi land i sør tilstrekkelig handlingsrom til å velge utviklingsstrategier som tar hensyn til deres særegne behov og utviklingsnivå”. Det må bety at regjeringen verken bifaller flat liberalisering eller begrensing av sør sine eksportmuligheter.

Dette handlingsrommet er en mulighet vi virkelig bør arbeide for at fattige land skal få – selv om de skulle falle ned på en linje som både høyre og venstresiden i norsk utviklingsdebatt misliker.

Ny Tid: Globalkartdebatt

Her finner du mitt globalkart med påfølgende svar fra Fremtiden i Våre Hender, Natur og Ungdom, Utviklingsfondet og Andreas Kokkvoll Tveit

Tilsvar til samtlige innlegg under følger førstkommende fredag i Ny Tid.

Globalkartet på Ny Tids hjemmesider

--------------------------------------------------------------------------------
Betimelig, men snevert globalkart
av Arild Hermstad, daglig leder Framtiden i våre hender

[debatt] I Ny Tid den 20. oktober tegner Sindre Tollefsen et globalkart hvor flere norske miljø- og solidaritetsorganisasjoner betegnes som mer nasjonale enn overnasjonale. Både Natur og Ungdom og Utviklingsfondet forsvarer seg i Ny Tid den 3. november. Bakgrunnen for at de er plassert langt nede i globalkartet er et langvarig forsvar for lokal matproduksjon og matsuverenitet, kombinert med retorisk motstand mot industrilandbruk, eksemplifisert ved USA, EU og Brasil. Men i sine forsvarsinnlegg unngår de nok en gang å snakke om forskjellene mellom fattige småbønder i utviklingsland og norske bønder. Fortielsen har pågått så lenge at organisasjonenes troverdighet på dette feltet svekkes for hver gang de snakker om handel med mat, uten å ta avstand fra Bondelaget - hvis leder påstår at det ikke fins industrilandbruk i Norge. Og som kjemper for at norske bønder – i likhet med EU og USA-bønder – fortsatt skal støttes på en måte som fremmer overproduksjon. Det er nok bra for Bondelaget, men ikke for afrikanske bønder eller miljøet.

Dersom man klarer å etablere et skille mellom subsidier til nasjonalt forbruk av mat, og mat som i større grad blir eksportert, vil det nok hjelpe noe. Men hvorfor ikke ta et oppgjør med selve årsaken til dumpingen: De produksjonsavhengige subsidiene. Det er ikke WTO som har funnet opp disse, tvert imot er det (mat)suverene nasjonalstater. I WTO-regi gjøres mye galt, men det finnes også en agenda om å fjerne de produksjonsdrivende subsidiene generelt, og eksportsubsidiene spesielt. Dette ville ikke være noen ulempe for fattige land, tvert imot kan det bidra til mer matsuverenitet for de som trenger det. Et slikt regime vil sant nok medføre store utfordringer for norske bønder, men det vil også kunne bidra til at støtten legges om i miljøvennlig retning. Men at afrikanske bønder har noe å tape på WTOs kamp mot vestlige landbrukssubsidier kan ikke begrunnes uten å ty til besvergelser.

Når Tollefsen plasserer Unge Høyre og Dagens Næringsliv høyt opp på overnasjonalitetsskalaen, er det misvisende. I skarp kontrast til blant annet Natur og Ungdom, Utviklingsfondet og ATTAC tar de sjelden til orde for globale skatter, miljøregler, korrupsjonsjegere, eller annet globalt byråkrati. De er nok glade for at kapitalen og selskapene får stadig mer makt på bekostning av nasjonalstaten, men å blande ”hver mann for seg selv” sammen med overnasjonalitet blir ikke særlig presist.

-------------------------------------------------------------------------

Kart til forvirring
av Andreas Kokkvoll Tveit, Oslo

[debatt] Sindre S. Tollefsen fortsetter i Ny Tid 20. oktober sin desperate kamp for å legitimere Verdens Handelsorganisasjons (WTO) utviklingsfiendtlige handelstvang. Han tegner nye politiske kart mer til forvirrig enn opplysning.

I sine nye opptegnelser over det politiske spekteret lanserer Tollefsen ”nasjonal-overnasjonal”-skalaen. Debatten om overnasjonalitet er i og for seg interessant, men i WTO-debatten er det langt viktigere å se på skillelinjen mellom de som ser at WTO er uegnet til å skape et rettferdig handelssystem, og de som gått seg fast i en hengemyr av servilitet overfor frihandelsorganisasjonen WTO. Bakgrunnen for at vi er mange som er skeptiske til WTO er ikke at vi er mot enhver form for overnasjonalitet. Det handler ganske enkelt om at vi er opptatt av hva overnasjonaliteten medfører og hvem vi overlater styringen til.

Grunnene til å ikke ville overlate overnasjonal styring til WTO er mange. Den første er at WTOs mål er handelsliberalisering. Enhver som har tatt en titt på hva utviklingslandene arbeider for i WTO, vet at de ikke er særlig opptatt av å få til mer frihandel. WTO lider dessuten av et brutalt demokratisk underskudd. Mangel på innsyn og mange lukkede møter der kun de store og mektige får delta er vanlig kost. WTO tilfredsstiller ganske enkelt ikke de samme kravene til demokrati som – tross alt – mange nasjonalstater gjør. Det er ikke særlig smart å først kjempe i århundrer for å demokratisere ett organ, for så å overføre makten til et annet, ikke-demokratisert organ.

Selv om man er for overnasjonalitet, er det både pussig, dumt og ulogisk å være ukritisk til alle former overnasjonaliteten tar. Det viktige er hva overnasjonaliteten faktisk fører til. Frihandel er ikke løsningen på den globale fattigdommen, og det er heller ikke løsningen på de enorme miljøproblemene vi står overfor. Derfor er heller ikke WTO løsningen verden trenger.

--------------------------------------------------------------

Realpolitikk og luftige visjoner
av Gøril Andreassen, Natur og Ungdom

[debatt] I Ny Tid 20. oktober sier Sindre S. Tollefsen at Natur og Ungdom har ”latt seg forlede av drømmen om den økologiske bonden som selger varene sine på det lokale markedet”. Han beskylder Natur og Ungdom for å støtte spilleregler i WTO som vil virke tvert i mot ”http://beta.blogger.com/img/gl.italic.gif
insert italic tagsde luftige visjonene”.

Det kan kanskje virke som en ”luftig visjon” å jobbe for å løse miljøproblemene, all den tid klimagassutslippene øker og naturen bygges ned bit for bit. Men det er derfor Natur og Ungdom finnes. Vi jobber for vår ”luftige visjon” gjennom å stille konkrete, gjennomførbare krav som kan føre verden i riktig retning.

Verden trenger lokal og miljøvennlig matproduksjon. Frihandel med mat fremmer industrijordbruket som forurenser, utpiner jorda og sprer sykdommer. Derfor kritiserer Natur og Ungdom WTO kraftig. Det betyr ikke at vi ikke kommer med konkrete krav til norske posisjoner i forhandlingene.

Natur og Ungdom har blant annet krevd at den rødgrønne regjeringen:

* Sammen med G10 støtter ulandsgrupperingen G33 sine krav om mulighet til å beskytte egen matproduksjon
* Jobber for å innføre et skille i subsidie-regelverket mellom mat som går til innenlandsk forbruk og mat som eksporteres, for å hindre dumping av mat
* Kutter eksport-subsidiene raskt og betingelsesløst
* Prioriterer antidumpingregelverk framfor tollkutt for industrivarer og fisk
* Gir frivillige organisasjoner en representant i alle forhandlingsdelegasjoner til viktige WTO-møter, ikke bare ministermøter
* Sørger for en ny WTO-avtale sluttføres på et ministermøte

At Tollefsen kan påstå at Natur og Ungdom ikke gjør annet enn å uforbeholdent kritisere WTO kan ikke bety annet enn at han selv ikke har vært der realpolitiske krav stilles.

-----------------------------------------------------------------------------

Globalkart som villeder
av Arvid Solheim, Utviklingsfondet

[debatt] I Ny Tid 20. oktober forsøker Sindre S. Tollefsen å tegne et nytt politisk kart. Vi tror de som følger hans kart havner på villspor. Tollefsens kart karakteriserer de som er for overnasjonalitet som moderne, framskrittsvennlige og solidariske med verdens fattige. De som står for det nasjonale, derimot, er bakstreverske proteksjonister.

Tollefsen gjør ”overnasjonal” og ”nasjonal” til diametralt motsatte begreper. Utviklingsfondet er plassert lang ned mot det nasjonale. Vi synes det er vanskelig å drøfte disse begrepene uten å være mer konkrete. Vi er både tilhengere og motstandere av overnasjonalitet, så vel som nasjonalt politisk handlingsrom, avhengig av sammenhengen.

Vi vil at internasjonale miljøkonvensjoner skal være bindende, og vi vil ha overnasjonale miljøavtaler som sikrer redusert utslipp av klimagasser. Vi er tilhengere av noen overnasjonale handelsregler, men ikke av andre. Vi vil for eksempel gjerne ha overnasjonale regler som forbyr alle former for subsidier på matvareeksport fra rike land. Vi arbeider aktivt for den universelle menneskeretten til nok, sunn og kulturelt akseptabel mat. Vi mener som FN, at det først og fremst er nasjonenes ansvar å oppfylle denne retten.

Tollefsens globalkart er reduksjonistisk. Han filtrerer vekk alle standpunkter bortsett fra det som har med hans egen (mis)forståelse av organisasjonenes synspunkter på handel med mat, herunder begrepet matsuverenitet. Slik blir en miljø- og utviklingsorganisasjon med et i høyeste grad internasjonalt fokus, karakterisert som mer ”nasjonal” enn en organisasjon for norske bønder. Dette fungerer dårlig, og kartet stemmer overhodet ikke med terrenget.

Solheim: en gryende politisk helt

Erik Solheim. Er min mann. Nå forlanger han at Frp og Høyre skal beklage sitt ønske om å delta i Irak-krigen.

Han har allerede markert seg på gjeldsslettingsområdet. Han er en stor politisk strateg.

Nå ber han høyrelakeiene unnskylde seg overfor det norske folk. Vel. Jeg gjør meg klar for valgkamp i både 07 og 09. Denne gjengen er i ferd med å vokse seg store.

Gi Solheim en hånd dere!

Solheim tar oppgjør med høyreavviket

Globalkartet i Ny Tid

Her finner du mitt globalkart og påfølgende svar fra ulike aktører fra Ny Tids debattspalter

Her du globalkartet på Ny Tids hjemmesider

.

--------------------------------------------------------------------------------

Realpolitikk og luftige visjoner
av: Gøril Andreassen, Natur og Ungdom

[debatt] I Ny Tid 20. oktober sier Sindre S. Tollefsen at Natur og Ungdom har ”latt seg forlede av drømmen om den økologiske bonden som selger varene sine på det lokale markedet”. Han beskylder Natur og Ungdom for å støtte spilleregler i WTO som vil virke tvert i mot ”http://beta.blogger.com/img/gl.italic.gif
insert italic tagsde luftige visjonene”.

Det kan kanskje virke som en ”luftig visjon” å jobbe for å løse miljøproblemene, all den tid klimagassutslippene øker og naturen bygges ned bit for bit. Men det er derfor Natur og Ungdom finnes. Vi jobber for vår ”luftige visjon” gjennom å stille konkrete, gjennomførbare krav som kan føre verden i riktig retning.

Verden trenger lokal og miljøvennlig matproduksjon. Frihandel med mat fremmer industrijordbruket som forurenser, utpiner jorda og sprer sykdommer. Derfor kritiserer Natur og Ungdom WTO kraftig. Det betyr ikke at vi ikke kommer med konkrete krav til norske posisjoner i forhandlingene.

Natur og Ungdom har blant annet krevd at den rødgrønne regjeringen:

* Sammen med G10 støtter ulandsgrupperingen G33 sine krav om mulighet til å beskytte egen matproduksjon
* Jobber for å innføre et skille i subsidie-regelverket mellom mat som går til innenlandsk forbruk og mat som eksporteres, for å hindre dumping av mat
* Kutter eksport-subsidiene raskt og betingelsesløst
* Prioriterer antidumpingregelverk framfor tollkutt for industrivarer og fisk
* Gir frivillige organisasjoner en representant i alle forhandlingsdelegasjoner til viktige WTO-møter, ikke bare ministermøter
* Sørger for en ny WTO-avtale sluttføres på et ministermøte

At Tollefsen kan påstå at Natur og Ungdom ikke gjør annet enn å uforbeholdent kritisere WTO kan ikke bety annet enn at han selv ikke har vært der realpolitiske krav stilles.

-----------------------------------------------------------------------------

Globalkart som villeder
av Arvid Solheim, Utviklingsfondet

[debatt] I Ny Tid 20. oktober forsøker Sindre S. Tollefsen å tegne et nytt politisk kart. Vi tror de som følger hans kart havner på villspor. Tollefsens kart karakteriserer de som er for overnasjonalitet som moderne, framskrittsvennlige og solidariske med verdens fattige. De som står for det nasjonale, derimot, er bakstreverske proteksjonister.

Tollefsen gjør ”overnasjonal” og ”nasjonal” til diametralt motsatte begreper. Utviklingsfondet er plassert lang ned mot det nasjonale. Vi synes det er vanskelig å drøfte disse begrepene uten å være mer konkrete. Vi er både tilhengere og motstandere av overnasjonalitet, så vel som nasjonalt politisk handlingsrom, avhengig av sammenhengen.

Vi vil at internasjonale miljøkonvensjoner skal være bindende, og vi vil ha overnasjonale miljøavtaler som sikrer redusert utslipp av klimagasser. Vi er tilhengere av noen overnasjonale handelsregler, men ikke av andre. Vi vil for eksempel gjerne ha overnasjonale regler som forbyr alle former for subsidier på matvareeksport fra rike land. Vi arbeider aktivt for den universelle menneskeretten til nok, sunn og kulturelt akseptabel mat. Vi mener som FN, at det først og fremst er nasjonenes ansvar å oppfylle denne retten.

Tollefsens globalkart er reduksjonistisk. Han filtrerer vekk alle standpunkter bortsett fra det som har med hans egen (mis)forståelse av organisasjonenes synspunkter på handel med mat, herunder begrepet matsuverenitet. Slik blir en miljø- og utviklingsorganisasjon med et i høyeste grad internasjonalt fokus, karakterisert som mer ”nasjonal” enn en organisasjon for norske bønder. Dette fungerer dårlig, og kartet stemmer overhodet ikke med terrenget.

Verdens største fagforening

Gerd Liv er i Wien for å lage verdens største fagforening

Den internasjonale faglige samorganisasjon (IFS) ble stiftet etter at både Frie Faglige Internasjonale (FFI) og World Federation of Labour (WCL), på hver sine kongresser i går, vedtok å ta det siste skrittet mot full fusjon.

Den nye organisasjonen skal representere om lag 166 millioner fagorganiserte i 309 fagorganisasjoner i 156 land. Knappe 40 pst. er kvinner.

– Vi har ikke planer om å bli noe fagforenings-FN. Medlemskap i IFS er bare åpent for fagorganisasjoner som virkelig er frie, uavhengige og demokratiske, sa Guy Ryder, som er den eneste kandidaten til vervet som generalsekretær i IFS.

Kanskje ser vi nå starten på et forsterket arbeid for slagkraftige globale spilleregler for arbeidstakerrettigheter. Her bør sittende regjering virkelig gi jernet, de burde ha alle forutsetninger for å drive avgjørende globalt arbeid på dette feltet.