Hvis sosialliberalerne skulle svikte...

Og det skjer jo stadig vekk. Disse løse kanonene vil jo skjelden samarbeide med andre enn seg selv...

...Så er kanskje gamle tenkere knyttet til fagbevegelsen i England spennende. Dette er et utdrag fra ”Compass-Direction of the Democratic Left” en tenketank til venstre I Labour sitt manifest:

”Conceptions of the good life and good society – a vision of the kind of world we want to live in. Thatcherism had a powerful vision of this, and the democratic left needs an equally powerful vision”.

Denne gjengen trodde på New Labour. Nå bråker de noe jævlig i britiske medier fordi ingenting ble som de hadde håpet. De er riktignok spesielt opptatt av utdanningsreformen i England, men kan ihvertfall i sitt manifest gi litt ny input.

Litt usikker på om det ligger tilstrekkelig her til å bli inspirert. I mellomtiden vil jeg anbefale andre følgende dette seminaret som debatterer boken til Bent Sofus Tranøy

Den nye høyresiden i SV

Hvordan venstresiden bør fornyes er ingen ny debatt og har tatt ulike former de siste tiårene. Kanskje er den nå satt på spissen etter at SV er kommet i regjering. Kulturredaktør i NYTID, Halvor Trettvoll, prøver ukentlig å dra i gang nye debatter i sin kommentarspalte.

Denne uken ved å peke på The Euston Manifesto. Dette er en gjeng intelektuelle i England, som foreløpig virker å være relativt løst integrert i et nettverk. Sist uke møttes de til slaberas.

I sitt manifest skisserer de opp en del sentrale problemstillinger som deler venstresiden. Av disse kan følgende nevnes:

)Relativisme i omgang med menneskerettigheter

)Anti-amerikanisme

)Israel/Palestina

)Arbeiderrettigheter og nasjonalstat.

Alle er debatter som har vært kjørt med en viss tyngde her tidligere. Dessverre mangler litt av dynamikken, da den konsoliderte og idelogisk opptatt høyresiden i SV er ikke-eksisterende.

For enkelte løse kanoner som ikke helt finner sin havn i den nasjonalstatsorienterte venstresiden, vil debatten om de ulike modellene for internasjonale rammeverk alltid ligge like om hjørnet. Så får vi håpe Euston Manifesto kan være til inspirasjon.

Fra rent til urent

Når man beveger seg i bistandssfæren er alt rent og edelt.
Til høsten roter jeg det til. Da blir det politikk. Skittent og uhellig.

Tanken i såvel Changemaker som Kirkens Nødhjelp har for min del vært å få troverdighet på at vi trenger alle med i et prosjekt. Jeg har brukt tid på å få med oss alle.. i betydningen alle som er mulig.. Det er vel et stykke inn i Venstre...

Nå ser jeg ikke helt de arenaene for min egen del lenger. Organisasjonen som skal binde sammen et bredt lag av globaliseringsinteresserte som nærmer seg tredve eksisterer jo ikke. Og jeg tror ikke jeg gidder begynne med noe fra grunnen.

Da får man gå inn der det er mulighet til å påvirke konkret politikk.

Angsten tar meg

Jeg føler jeg står midt oppi et paradgimeskifte. Jeg takler det dårlig.

Bare for to/tre år siden var livet bekymringsløst. Alle rundt meg skulle omtrent det samme. Alle var liksom på samme sted i livet.

Nå er ingenting som før: noen blir gravide - og bruker tiden sin på det. Noen har fått seg en viktig jobb (og må dermed legge seg tidlig), noen skal flytte (og jeg vet neimen ikke om de kommer tilbake).

Min reaksjon er angst. Jeg blåser meg voldsomt opp for å beskytte min rett til bare å tenke på meg selv i en god del år til. Jeg påpeker til stadighet hvordan de som jeg så på som underholdende nå drukner i trivialiteter og sklir lenger og lenger unna.

Det høres selvsagt ut som jeg er glitrende selvtilfreds all den tid premisset er at jeg representerer den andre ytterlighet – nemlig det uimotståelig underholdende verbale fyrverkeriet.

Problemet er at det jeg reagerer på er noe uklart. En vag fornemmelse av at friheten innskrenkes. Følelsen minner sterkt om klaustrofobi.

Men ærlig talt: hvorfor skal folk bli voksne så jævlig fort?

Samme arbeidsregler for alle: denne regjeringens viktigste prosjekt?

Sist sommer raste debatten igjen om sosial dumping i Norge. Etter at Ottar Brox skrev boken Arbeidskraftimport : velferdsstatens redning - eller undergang? veltet såvel Brox, som Bjørgulv Braanen, Hylland Eriksen og enkelte andre ut i debatten.


Debatten ble imidlertid underlig norsk i formen. Hvorfor? Vel antakelig mest fordi vi er mer opptatt av polske snekkere til badene våre enn vi er for burmesiske tekstilarbeidere.

Det lille globale perspektivet som kom på banen ble slått tilbake av Braanen, som omtalte nasjonalstaten som det minst dårlige virkemiddelet mot den uhemmede kapitalismen. Hylland Eriksen hadde få gode svar. Det nærmeste var i kategorien "vi må knuse noen egg for å lage omelett".. eller.. vi må fire litt på arbeidstakerrettighetene for å la flere få være med på moroa.

Nå, for en gangs skyld skjer det noe morsomt fra regjeringshold. Nå ser vi nemlig det som kan være konturene av et norsk initiativ for å lansere et slagkraftig globalt arbeidstakerregime under WTO.

Sist uke var nemlig Støre og Solheim ute i Dagsavisen med det som kan bli bra saker.

Samtidig kommer signaler fra UD om at dette prioriteres i flere avdelinger etter påtrykk fra politisk ledelse.

De behagelig hellige

Er folk egentlig i stand til å forstå hvor behagelig det er å få betalt for at folk skal se på deg som et høymoralsk vesen?
Min fars fornemmelse av bistands-Norge er et vakkert bilde. Disse menneskene som bare bryr seg om andre enn seg selv, som går i sekk og aske. Som drar hjem på spikermatten, ser seg selv i speilet og pisker seg til blods hver kveld bare for å synliggjøre for seg selv sin endeløst dårlige samvittighet.
De koker suppe på potetskrell, går flere mil til jobb på bena, fordi de ikke har råd til en leilighet i byen etter de har gitt halve lønnen til barna i Afrika.

Så feil kan man ta. Bistandseliten reiser verden rundt. De lever på konfortable hoteller. De blir vartet opp etter alle kunstens regler av lokale organisasjoner.

Da ATTAC var på sitt hotteste var dette i ferd med å spre seg til litt bredere lag av befolkningen. På Grünerløkka satt de nyfrelste aktivistene med latten i ene hånden og Morgenbladet i andre. De fleste var selvsagt Blindernstudenter, men angsten var nok i ferd med å bre seg blant de ansatte i bistandsorganisasjonene. Ville andre ta over reviret og forstå hvor behagelig denne virkeligheten egentlig er – å få betalt for at folk skal se på deg som et høymoralsk vesen?

Det har imidlertid vært noen unntak. Hilde Frafjord Johnson er kanskje den mest kjente. Hun tegnet et bilde hvor hun, mer enn noen, var i kontakt med den norske folkesjelen. Der resten av organisasjonene utelukkende snakket til den velopplyste menigheten reiste hun land og strand rundt for å snakke til den gemene hop. I et intervju jeg gjorde med henne kunne hun blant annet fortelle at hun hadde en veldig fin power point – presentasjon vi i Changemaker kunne få låne.

Alle eliter utvikler selvsagt sine bolverk hvor bare noen svært få slipper gjennom. Vil du vite hva good governance, accountability, transparancy, added value, APRM, PRGF,empowerment osv osv faktisk betyr kan du få hjelp her med Norsk Folkehjelps ordbok og boken om moteordene: “Beyond the Buzzwords Poverty Reduction”, “Participation” and “Empowerment” in Development Policy”

bistandsordboken

The Buzzwords...

Blogging: det fremste feministprosjekt

I mine første, jomfruelige uker i bloggosfæren slår en ting meg som svært klart. De klart mest underholdene bloggerne er kvinner. De serverer de skarpeste, mest engasjerende og vittige bloggene.

De briljerer mellom ulike tema på en helt annen måte en de fleste gutta. De finner nye vinkler og skyter fra hofta på en måte som funker.

Her er noen av mine favoritter:
Mihoe
Marion
Fjordfitte
Dagens Onde Kvinner

Aktivist-Norge: Jeg eller vi?

Etter et tiårs arbeid med globale spørsmål: la meg forsøke å skissere to hovedgrupper og noen undergrupper blant dem som arbeider med disse tingene. Dette er en kjapp sammenrasking fra toppen av hodet:

1)Den strukturorienterte
Er opptatt av de store linjene og insitusjonene, som WTO, IMF, VB.

a)Den ideologiske fløyen vil her være opptatt av høyre-venstreaksen, kampen mot nyliberalismen og er sterkt opptatt med sin USA-kritikk. Er grunnleggende skeptisk til de ovenfornevnte institusjonene. Mener fortsatt at nasjonalstaten er vegen for å begrense de uhemmede markedskreftene.
Kjennetegnes gjerne ved at man sier nei til ting. Flinke til å mobilisere.

Hvem er i denne gruppen:
RV, venstresiden i SV, ytterste venstre i Ap, ulike subkulturer i urbane strøk, enkelte mindre tenketanker i akademiske miljøer, deler av bondebevegelsen. Klassekampen, Nationen.

b)Den pragmatiske fløyen vil være opptatt av at man må påvirke de samme organisasjonene i riktig retning. Den store visjonen er et felles sett med regler som er effektive. Er positiv til globale strukturer og mener at man må fokusere på å bygge sterke og effektive regelverk. Vil også være positiv til økt handel med varer og tjenester. Elendig til å mobilsere, sterkt individorienterte. Mange løse kanoner.

Hvem er i denne gruppen:
Venstresiden i Venstre, høyresiden i SV, enkelte mindre tenketanker i akademiske miljøer, deler av Morgenbladet og NYTID.

2)Den individorienterte
a)Du som enkeltindivid har ansvaret. Hvis du ikke gjør noe med deg selv, vil heller ikke verden forandres. Har tradisjonelt et tyngdepunkt i miljøbevegelsen, men blant annet ved oppstarten av Changemaker stod denne tankegangen også sentralt når man debatterte den urettferdige verdenshandelen. Vil også være opptatt av f.eks etiske retningslinjer for bedrifter. Argumenterer for at her er det gode sjanser for reell forbedring på bakkenivå i sør.
Flinke til å gjøre store og vanskelige ting relevante for folk i sin hverdag. Står i fare for å spore av debatten ved å individualisere spørsmål som egentlig trenger svar i tunge politiske prosesser. Er også ofte anklaget for å moralisere mot enkeltmennesker.

Hvem er i denne gruppen:
Jfr Blekkulf, Fremtiden i Våre Hender, Max Havelaar, Korsvei-nettverket. Svært ofte dem som egentlig ikke synes de klassiske politiske skillelinjene sier dem så mye. Flere eksempler innenfor kirken og miljøbevegelsen.

Myke menn: NOT WANTED

Det er selvsagt en illusjon. Tanken om at kvinner tiltrekkes av det som er på innsiden. De er alle forfengelige. Opptatt av innpakningen. Og konsekvensene er intet annet enn brutale.

Jeg har helt normale, studerende guttevenner. De er reflekterte. De vil alle ende som samfunnsstøtter. De vil bli foreldrekontakt i skolemusikkorpset. Leder i FAU. Foreldrerådets arbeidsutvalg. De vil arrange basarer og loppemarked. De vil ta på seg arbeidsoppgaver på foreldremøtene. De vil være dem som kjører et urettferdig stort antall ganger til sønnens fotballkamper.

Poenget er like fullt at flere av dem enda ikke helt har klart å komme seg i en situasjon hvor genene deres kan videreføres. De er ganske enkelt ikke puleobjekter.

Hvor lenge varer egentlig den perioden hvor dem som behersker spillet. Gutta som lener seg tilbake, slipper ut et par usympatiske gloser. Drikker øl og røyker som Billy Bob Thornton. Vinner, og ender opp med damene til slutt.

Vi læres opp til at kvinner er opptatt av det som er på innsiden. Så akespterer vi at dette ikke er fakta mens vi går på barne-og ungdomsskolen. Da vinner Johnny og Raymond. Gutta som røyker og drikker først. De som skyter ballen i mål og får alle damene med høyt stringtrusefeste.. Heldigvis ender alle disse opp som elektrikere og rørleggere, blir banale samtalepartnere og får barn når de er 20 med Linda fra Rema1000

På gymnaset vinner imidlertid musikkgutta. Etter dette venter så universitetet. Er ikke tiden nå inne til at nerdene, gutta med jordfargede, løse fløyelsbukser fra Dressmann og spraglete pappagensre fanges av kvinnene som er på intens leten etter faren til sine barn?

Burde ikke gutta som lytter med store, blanke øyne, gutta med tålmodighetsreserver på størrelse med Marianagropen snart vinne frem?

Beklager. Det funker ganske enkelt ikke sånn. Kvinner vil fortsatt ha gutta som kan spillet. De vil sjekkes opp. De vil druknes av selvtillitsbølger. De vil ha velkleddhet. Riktig ganglag og mimikken til Brad Pitt.

Glem det jo før jo heller. Verden er ikke laget for myke menn. Det er ikke sånn nå. Og den funker ikke sånn i de neste 5 årene. Kanskje kan du dumpe bort i en dame med så intenst dundrende biologisk klokke at hun velger deg bare for å unngå migrene. Men det er neppe egnet til å løfte selvbilde til nye høyder.

Lær deg spillet. Ikke vær deg selv. Hold tredagers-regelen, ikke le høyfrekvent, ikke spør kvinner interressert om hvordan de egentlig har det. Ikke vær tålmodig. Ikke beveg deg for fort. La for guds skyld være med fikling og flakkende blikk.

Innse at reglene er til for å følges. Kvinner vil ikke dulles med og forstås. De vil erobres av menn som får dem til å se bra ut blant veninnene.

Drep inderligheten og integriteten din fortere enn svint og slutt med maset om ekthet og sårbarhet.Verden er et brutalt sted. Og ja. Hvis du skulle lure. Det ytterste målet i tilværelsen er å plante sin sæd.

Alt annet er upotent, mykt pisspreik fra menn med liten pikk.

Dette er sannheten. Dette står skrevet med hissige flammer i kvinnens lystsenter. Nå må du bare drepe et hvert tilløp til andre tanker.

Darwin visste nemlig hva han snakket om.

WTO: Man må knuse noen egg...

Noen få fattige land må oppgi sine privilegier for et mer rettferdig handelsregime.
Land med kolonibånd, som enkelte i øst-Afrika og Karibia, er i disse dager i harnisk over at de nektes et gammelt priviligie, nemlig gunstige sukkerkvoter. De såkalte ACP-landene har over lengre tid kunnet selge sukkeret sitt innenfor en kvoteordning med kunstig høye priser til EU, som en form for veldedighetsordning. Dette har imidlertid vært forbeholdt et lite antall land med historiske forbindelser, spesielt til Storbritannia. Nå ryker denne praksisen.

Dette er et nødvendig onde, med et viktig forbehold. Nå må EU forsere sin restrukturering av det groteske subsidieregime som både ødelegger for fattige land gjennom dumping av europeiske varer i Afrika, men også gjennom at det gjør det umulig for fattige land å konkurrere på det europeiske markedet.

Ha en søtladen helg.

Norge i IMF: selg gullet - slett gjelden!

Norske frivillige organisasjoner, blant annet representert ved Kirkens Nødhjelp og Aksjon Slett U-landsgjelda har gått inn for at det internasjonale pengefondet selger unna deler av sine gullreserver for å øke takten i global gjeldsslette.

Med seg har de Storbritannia som i løpet av 2005 gjentatte ganger ba om et salg av IMFs gull. Også en hel rekke andre organisasjoner har bedt om det samme, deriblant den anerkjente organisasjonen Oxfam.

Gullreservene er en del av IMFs finansielle sikkerhet til å takle uforutsette økonomiske kriser i verden, men gullet utgjør bare rundt to prosent av IMFs totale ressurser. Den britiske organisasjonen Jubilee Research hevder i en bred analyse at et kontrollert gullsalg ikke vil svekke IMF, og heller ikke føre til fallende gullpriser på verdensmarkedet.

Dette kan sikre at gjeldslette ikke går på bekostning av den vanlige bistanden til verdens fattigste. Det vil dessuten innebære at IMF selv kan ta ansvar for mange av de lånene de har gitt til tvilsomme formål.

Dette kan gjøres på forskjellige måter, og trenger ikke gjøres i en håndvenning. Beregninger gjort av Oxfam går ut på å reevaluere gullets verdi, og på den måten frigjøre 32 milliarder dollar som kan komme verdens aller fattigste til gode.

Bakgrunnsstoff:
*Oxfam: Gull

Khartoum goes Wall Street

I Khartoum (hovedstaden i Sudan) har man etter fredsavtalen blitt slått av en ubendig optimisme. Spørsmålet er om det ellers så reaksjonære islamiststyret i landet har tatt seg en blås. Blant jordhytter og gårdsbruk dukker nemlig dette opp:



Fra Wikipedia: "Phase I : Almogran Central Business District A brand new 160-acre Central Business District (CBD). This state-of-the-art, prime commercial real estate will act as a hub for Eastern Africa’s modern business market".



Nå var jeg i Khartoum i 1998. Mye kan ha skjedd siden den gang. Men neppe så mye at dette ikke er forfriskende galskap. Nå har jeg det privilegie at jeg kan sammenlikne det med Manhattans sørspiss, hvor Wall Street-området gjør seg gjeldene nå du ser skylinen på veg inn fra JFK. Forskjellen er at hus i murstein og betong omkranser Manhattan og Hudson River. I Khartoum gjør jordhus, åkerlapper og den hvite og blå utgaven av Nilen tilsvarende nytte.

FrP: hvordan takle seriøse apekatter

Per Fugelli får tyn fordi han peker på sannheten i kirken. Her er et raskt utdrag av hva han sa: ”Hva er det som ulmer i den norske folkesjelen når de andre partiene feigt lar Frp få sette den onde dagsorden?”

Ulike figurer i norsk offentlighet har foreslått ulike strategier for hvordan man bør møte FrP. ”Kutt elitismen” er en klassiker. Frank Rossavik, politisk kommentator i BT bygget oppunder dette synet da han pekte på Carls dispipler som en gjeng rebeller som er drittlei av å bli sett ned på av den snobbete norske offentligheten.

Javel. Måten å takle FrP på er da å ta dem på alvor? Ok. La oss gjøre det.

Kjære Frp-velger:
La oss tegne det bilde du som tilhenger altså ønsker deg: At møkkagjengen din kommer seg inn i regjeringskontorene. La oss da – i et øyeblikk av godvilje - heve oss over de aller mest vulgære utsagnene av typen ”Vi må først sørge for de gamle og eldre her i landet– så kan vi ta oss av barna i Afrika”, og ta deg på alvor. Her er noen ørsmå stikkprøver fra partiprogrammet deres (i kursiv).

”Avvikle dagens statlig tvungne u-hjelp og NORAD”Om det er uvitenhet eller bevisst å underslå fakta er uklart. Men når hovedargumentet til FrP er at veien til frelse for u-landene går gjennom å bygge ned alle offentlige institusjoner og friest mulig handel har man dermed garantert at enhver akkumulasjon av kapital faller på de samme få og sterke elitene som man allerede har ønsket bort.
Hvem skal sørge for den statlige reguleringen når stat til stat-bistanden kuttes? Hvordan skal man bygge et statsapparat som faktisk ikke har muskler til å gjøre jobben?
Det bryter med enhver globaliseringsteoretikers fundament at man ikke overfører kompetanse for godt styresett. Dette må faktisk gjøres gjennom den statlige bistanden.

Å tegne et bilde av at overføringene skal opprettholdes ved utelukkende å satse på norske folks private giverglede er også i beste fall en realpolitisk bløff.

Når de igonrante FrP-hodene tenker kloke tanker utenfor navleloet sitt er dette årsaken til underutvikling i fattige land: ”Den lave levestandarden i u-landene er først og fremst et resultat av landenes interne organisasjonsforhold og politiske system”. Nok en gang avsløres det at FrP har inkallt barnehagen til rådslaging. Hvem i helsikke kan prestere å skrive noe sånt?

Hva med fortidens globale strukturer? En hver historiker med respekt for seg selv ser at f.eks Storbritannia funderte sin utvikling på grov utbytting av ressurser i såvel Asia som Afrika. For ikke å snakke om dagens virkelighet.. hvor pengestrømmen beviselig går fra fattige land til rike gjennom nedbetaling av u-landsgjeld (JubileeResearch) og fattige land tvinges til å rive sine tollbarrierer for det Frp omtaler som en ”friere verdenshandel” (Oxfam, Christian Aid, Kirkens Nødhjelp) – en sikker resept for å ødelegge de markedene FrP mener er avgjørende for vekst.

La meg raskt oppsummere: Å stemme på FrP er en grov forbrytelse mot dem som sitter aller nederst ved det globale bordet. La oss ha det helt klinkende klart, så det er hevet over enhver tvil. Du skal ikke tvile et sekund, ikke et ørlite øyeblikk. Å gi din stemme til Siv og Carl er det samme som å ønske økt avstand mellom de som allerede er perverst rike og dem som er like perverst fattige.

Jeg vet ærlig talt ikke hva som er årsaken til at FrP skal tas på alvor. De er fortsatt en gjeng med apekatter som for alt i verden ikke bør slippes løs fra dyrehagen. Helst ikke ned fra trærne heller

Homokampen: Hvorfor taper de konservative?

De konservative taper ikke kampen i homosaken fordi de er utsatt for en kulturradikal konspirasjon. De taper fordi argumentene ikke holder vann.

I dag er det en overvekt av homopositive biskoper. Det betyr at de ønsker at homofile skal kunne få vigslede stillinger i kirken.

Blant de konservative vil flere se dette som nok et symptom på det allmenne forfallet som har foregått de siste tiårene siden kulturradikalismen for alvor fikk fotfeste i den norske offentligheten.

For meg høres dette ut som man griper etter et halmstrå. Grunnen til at man har tapt homokampen handler for meg primært om hvem som faktisk har de beste argumentene – ikke at Dagbladet og NRK sitter med definisjonsmakten i norsk offentlighet.

Det hele ble satt på spissen da Valgerd Svarstad Haugland ble tvunget til å avkle sin egen argumentasjon i en homodebatt på Holmgang. Debatten kom i etterkant av en dokumentar om en ung gutt som hadde tatt selvmord da han som ung og homofil ikke følte seg velkommen i menigheten han tilhørte.

Argumentasjonen Haugland prøvde seg på er den samme som utgjør fundamentet i konservative miljøer. Det handler om distinksjonen mellom å leve – eller å falle i synd. Illustrert med det jeg husker som Hauglands ord: ”det er greit å være homo bare du ikke lever det ut”.

La oss ta Svarstad Haugland på alvor. Hun mener på ramme alvor at kristne (som ikke er homser – eller lever de ut) kun faller i synd.Eller som Britney Spears ville sagt det: "Ooops - I did it again".

De som forelsker seg (og lever det ut), blir kåt (og lever det ut), er dermed kategorisert som annenrangs mennesker (de kan ikke få stillinger i kirken som de som ikke er homser – eller ikke lever det ut - kan få).

Er dette det beste man kan komme opp med? Så ikke en erfaren debattant som Haugland at dette ikke kunne holde?

Det positive med dette er at dårlig argumentasjon faktisk ikke fungerer. Da er det håp.

Kritikken av blogging

Hadde egentlig ikke tenkt å gidde. Å forsvare hvorfor man lager sin egen blogg. Men jeg ser nå av andres blogger at mange er utsatt for kritikk... Og enkelte syrlige kommentarer har jeg da fått selv også, blant annet fra min sursøte kone.

Vel. La oss ta de to hovedkritikkene jeg har hørt:

a)Dette er dyrking av sitt ego: Ja. Nettopp. Vel. Jeg leser gjerne andre blogger. Her finner jeg alt om folks syn på seg selv, de andre og resten av verden. Noen har en veldig personlig stil, og legger ut sine halvgode dikt om stjernehimmelen, havet og kjærligheten. Andre dyrker den hardere politiske linjen.

Potensiale er imidlertid et friskt og kreativt oppgjør med janteloven. Et gigantisk demokratiseringsprosjekt der hele verden potensielt leser (evt ser) dine halvgode ideer. Kjempemoro!

b)"Dette er desentralisert debatt. Det viktig at vi samles ett sted hvor vi braker sammen og får finslipt (eller endret!) våre standpunkter. Bloggingen står i fare for å ødelegge disse felleskapene". Den kjøper jeg langt på vei. Det er viktig at slike felles debattarenaer støttes og brukes for alt det er verdt. Men her er det ingen motsetning.

Som i 1963...

"Hadde eg hatt et par vingar. Då ville eg flydd høyt i sky. Då ville eg flydd ovar Bislett.."

Du som kan fortsettelsen sitter vel i dette øyeblikk med den samme følelsen. Akk hva det er godt å banke livskiten ut av Enga. Mmmm.

Vel. Jeg ser all grunn til å male morgendagen aldeles knallrød.