U-fondet svarer undertegnede i Ny Tid

*Her finner du mitt opprinnelige INNLEGG

*Hvis alt går som det skal kommer mitt svar på trykk i Ny Tid fredag.

WTO og den malawiske bonden

Av Tone Dalen, kommunikasjonssjef i Utviklingsfondet

Etter sammenbruddet i sommerens WTO-forhandlinger, har det vært sagt og skrevet mye om verdenshandel og de fattige, sist av Sindre Tollefsen i Ny Tid (18. august).
I motsetning til Tollefsen er vi i Utviklingsfondet glad for at forhandlingene brøt sammen i sommer. La meg konkretisere hvorfor.

Etter flere år med den såkalte «utviklingsrunden», kan man få inntrykk av at det er WTO som skal sikre mat og utvikling i fattige land. Vi mener rammeverket det ble forhandlet om i Genève, ikke ville ha vært gunstig for et bærekraftig landbruk i utviklingsland. Vår venn, den malawiske bonden, hadde ingenting å hente i Genève.

I Malawi trues store deler av befolkningen av sult, til tross for at størstedelen av befolkningen er bønder. Hver for seg har bøndene praktisk talt ingen kapital til å investere i landbruket, og heller ikke penger til å kjøpe mat på markedet om egen avling svikter. Det samme problemet gjelder i større skala – Malawi har verken kapital til å investere i landsbruket eller kjøpekraft til å kjøpe mat fra utlandet.

Videre har Malawi lite å eksportere. Mer enn 90 prosent av eksportinntektene stammer fra eksport av landbruksprodukter (tobakk, te, sukker). Denne handelen er ikke særlig lønnsom for Malawi, fordi 88 prosent av eksporten er ubearbeidede råvarer, mens bare 12 prosent er foredlet. Det er i sistnevnte kategori fortjenesten ligger.
Malawi kan tjene penger på eksport av landbruksvarer, men det er også viktig å kjenne begrensningene.

Først og fremst trenger Malawi det aller meste av sitt dyrkbare areal til å dekke eget matbehov. I tillegg innebærer investeringer i økt produksjon på individnivå stor risiko for den enkelte. Om en fattig malawisk bonde tar opp lån for kunstgjødsel og gode såfrø, så kan kanskje avlingene bli bedre. Om regnet uteblir, derimot, sitter bonden igjen uten mat og i dyp gjeld. Det er en uforholdsmessig stor risiko for en fattig bonde å ta – uten statlige subsidier. Strategier for vekst i landbruket innebærer dessuten ofte en satsing på monokultur, som medfører nok en økt risiko for de fattigste.

I Malawi, for eksempel, er den sentrale såfrødistribusjonen privatisert og solgt til verdens største såfrøprodusent, Monsanto.
Den amerikanske landbruksgiganten leverer standardisert genetisk materiale. Det betyr at alle avlinger i mils omkrets kan stå i fare for å svikte samtidig. Skjer det, øker markedsprisene dramatisk, og en hel befolkning kan være uten. Eneste løsning er massiv bruk av sprøytemidler, levert av blant andre – overraskelse! – Monsanto. Med et mangfoldig landbruk vil det antakelig være noen avlinger som klarer seg, tross regnmangel eller angrep fra skadedyr.

La oss si at alt klaffer. Vår venn, den malawiske bonden, satser på å dyrke sukker, regnet kommer og sykdommene uteblir. Fordi Malawi er i kategorien «Minst Utviklet Land» (MUL), gir dagens handelsregime fri markedsadgang til blant annet Norge. Når i tillegg produksjonskostnadene for sukker i Malawi er blant verdens laveste, skulle man tro at her var det penger å tjene for både bonden og Malawi. Men det skjer ikke. Og her er vi helt på linje med Tollefsen. I Norge, for eksempel, kjøper vi over 90 prosent prosent av alt sukkeret fra Danmark.

Grunnen er enkel, dog urettferdig: Danmark subsidier sitt eget sukker slik at det kan selges på verdensmarkedet til langt under produksjonspris. Med rettferdige konkurransevilkår ville malawisk sukker kunne bli tilbudt markedet langt billigere enn det danske. Slik er ikke vilkårene – og en endring av disse vilkårene var heller ikke foreslått i Genève.

Ytterligere liberalisering kan derimot gjøre Malawis bønder mer sårbare, ved at middelklassen i større grad begynner å kjøpe importerte varer.
Malawi trenger absolutt hjelp til å utvikle landbruket, og rettferdig handel bør være en del av strategien for fremme økonomisk utvikling i landet. Men mens vi venter på et nytt og rettferdig handelsregime, bør vi heller fokusere på å hjelpe land som Malawi til å investere i et bærekraftig nasjonalt landbruk – hvor matsikkerhet og miljøhensyn blir forent.

Vi mener at for å fremme sosial og økonomisk utvikling innen landbruket i land som Malawi, må småskalaprodusentene hjelpes til å oppnå en større og mer stabil produksjon. Bønder må hjelpes til å ta vare på det biologiske mangfoldet som gjør det mulig å dyrke mat under ulike forhold, og som gjør landbruket mindre sårbart for plantesykdommer, skadedyr, naturkatastrofer og lave priser på verdensmarkedet. Det bør investeres i infrastruktur og andre tiltak som sikrer bedre tilgang til de lokale markedene. Først på sikt vil fattige bønder i Malawi kunne tjene på å selge sine produkter til utlandet.

For i det hele tatt å muliggjøre landbruksutvikling i et land som Malawi, må landet beskyttes for konkurranse fra utenlandske, subsidierte landbruksprodukter. Internasjonal handel med landbruksvarer favoriserer uheldigvis industrielt landbruk i stor skala og gir verken grunnlag for økonomisk utvikling eller rettferdig handel for fattige land og deres bondebefolkning.

Vi trenger definitivt internasjonale og nasjonale avtaler om priser og produksjon av viktige landbruksvarer for å hindre matunderskudd, overproduksjon, og for å trygge priser som kan gi bøndene levebrød. Men per i dag er det essensielt at utviklingsland har muligheten til å bestemme tollsatser og kvantitet på importerte landbruksvarer. Når vi dessuten vet at toll på import er en av få viktige inntektskilder i mange fattige land, bør det være ekstremt tungtveiende grunner for å fjerne dem.