Debatt i Dagsavisen: utvikling og kommunikasjon

Den 21.mars startet vi i Kirkens Nødhjelp diskusjonen om utvikling og kommunikasjon i Dagsavisen med dette innlegget:
http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/alle_meninger/cat1002/subcat1024/thread243392/#post_243392

23.mars svarer Plan Norge: http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/alle_meninger/cat1002/subcat1041/thread243561/#post_243561

Samme dag stiller RORG Plan Norge et oppfølgingsspørsmål: http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/alle_meninger/cat1002/subcat1041/thread243561/#post_243579

26.mars svarer Digni, paraplyorganisasjonen for norske misjonsorganisasjoner: http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/alle_meninger/cat1002/subcat1041/thread243701/#post_243701

SAIH melder seg på 30.mars: http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/alle_meninger/cat1002/subcat1041/thread243905/#post_243905

Norads kommunikasjonsdirektør deltar med denne teksten: http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/alle_meninger/cat1002/subcat1041/thread244052/#post_244052

Og vi i Kirkens Nødhjelp responderer 3.april: http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/alle_meninger/cat1002/subcat1041/thread244101/#post_244101

Bistandens dilemma

av Therese Vangstad, spesialrådgiver og Sindre S Tollefsen, seksjonsleder i Kirkens Nødhjelp.

På trykk i Aftenposten 29.12.2011.

Aftenposten har denne høsten satt et kritisk fokus på bistand. Slik vi ser det er et slikt fokus av det gode. Her vil vi vise tre dilemma fra vårt perspektiv.

Et første dilemma er at en bistandskrone går gjennom åtte ledd av rapportering samtidig som vi skal være så effektive som mulig. Det er forståelig at folk ønsker at minst mulig går til administrasjon. Men når vi forvaltningsmessig skal kunne garantere at pengene kommer frem, og samtidig gi en stadig bedre resultatvurdering, kan det oppstå motsetningsforhold.

Vi skal bygge lokal kapasitet og gjøres oss selv overflødige på sikt. Da må vi bygge administrasjonskapasitet hos dem vi samarbeider med. Kanskje ville vi gjort det enklere for oss selv ved å kjøre norske instanser fra Oslo til landsbygden i Afghanistan. Da ville vi imidlertid bommet på målet om å bygge lokal kapasitet.

Et annet dilemma handler om valget mellom risiko og å ivareta et humanitært mandat. I år er svinnet 1,26 prosent av omsetningen i norsk dagligvarebransje. Det tilsvarer 3,5 milliarder kroner. UD gransket nylig norske bistandsmidler tilbake til 2007. Da rapporten ble presentert i Dagsrevyen, ble det slått stort opp at 24 millioner, eller 0,03 prosent av bistanden ikke var kommet frem der den skulle.

Bistanden skal hjelpe folk som bor i land med fattigdomsproblemer og humanitære kriser. I tillegg er statsapparatene gjerne dysfunksjonelle, korrupsjonen utbredt og det er en betydelig sikkerhetsrisiko. Vi kunne valgt mer velfungerende samfunn, men da ville vi sviktet vårt humanitære mandat.

Spørsmålet er om vi i dag har en fornuftig risikodeling for offentlige midler. Noen år tilbake stakk en utro tjener av med et stort pengebeløp i Sudan. KN erstattet pengene for å kunne gjennomføre prosjektet. I tillegg betalte vil tilbake hele beløpet til norske myndigheter. Vi erstattet altså summen to ganger med egne midler. De skadelidende er mennesker som lever i fattigdom. Et mer fruktbart system for norske myndigheter ville sørget for en risikodeling.

Det at vi skal ha et konstant fokus på rapportering og dokumentasjon av at bistanden ikke kommer på avveie, betyr imidlertid ikke at bistanden fungerer optimalt og at vi alltid når våre mål. Fine og avstemte rapporter må ikke få oss til å tro at disse alene vil sikre fattigdomsreduksjon og utvikling.

Aftenpostens serie synliggjør også et tredje dilemma. Bistandsaktørene må vise at bistand er viktig for utvikling, men samtidig snakke nøkternt om hvilke resultater vi kan forvente. Norsk bistand får en uproporsjonalt stor rolle sammenliknet med andre politikkområder. Den totale globale bistanden er i dag på om lag 100 milliarder dollar. Samtidig unndrar rike selskaper 160 milliarder dollar i skatt fra fattige land. Verdenshandelen beløper seg til 15.000 milliarder dollar. Klimaendringene kan koste oss 4000 milliarder dollar. Det finnes 600 millioner håndvåpen i verden. Norske myndigheter må gjøre politiske grep utover bistand. Det er her de store utviklingseffektene vil ligge.

En stor klump av godhet

av Lars Laird Eriksen og Sindre S Tollefsen, Morgenbladet, 2.12.2011

Hva ligger bak begrepene «politisk korrekt» og «godhetsregimet»?

Hvordan brukes disse to merkelappene, og finnes det noen linker mellom dem? Etter 22/7 har mange nordmenn diskutert hvilken form vi ønsker på den offentlige debatten i Norge. Festivalleder for Protestfestivalen i Kristiansand, Svein Inge Olsen, sa nylig til NRK: «Min oppfatning har vært at veldig mye debatter, seminarer og alt sånt de siste årene har vært veldig politisk korrekt. Veldig lav toleranse for hvem som skal delta og veldig stor forutsigbarhet.»
Olsen er ikke alene om å snakke om politisk korrekthet. En rask gjennomgang av artikler i Atekst viser at begrepet ble brukt 1243 ganger på 90-tallet, mens det øker til 9674 ganger i det påfølgende tiåret.

Begrepet er ofte brukt som en negativ merkelapp og kan leses på tre ulike plan. De politisk korrekte anklages for å være arrogante, lite autentiske og intellektuelt slappe. Det arrogante ligger i makten som «de politisk korrekte» blir tillagt. «Ekspertkunnskapen» fremstilles som et lukket kretsløp, adskilt fra folk flest, praktiske erfaringer og sunn fornuft. Samtidig presenteres et bilde av at «de politisk korrekte» har maktens øre, eller til og med er maktens utøvere.
Det lite autentiske ligger i anklagen om at de politisk korrekte er mindre opptatt av å finne sannheten enn å finne meninger som gir prestisje i det lukkede besserwisserkretsløpet. Den politisk korrekte spør ikke «mener jeg dette?» men «kan jeg mene dette?»
Ut fra dette springer det ut to andre anklager. Det ene er anklagen om naivitet. Den politisk korrekte er, ifølge kritikeren, mer opptatt av å fremstå som godhjerta enn å løse faktiske problemer. Den andre anklagen ligger i at de politisk korrekte har plassert seg på toppen av en moralsk rangorden. Dette henger sammen med den tidligere nevnte arrogansen; den politisk korrekte ser ikke bare på seg selv om dyktigere, men også moralsk bedre, enn andre mennesker.
Til slutt blir de politisk korrekte fremstilt som intellektuelt late. Dette henger sammen med anklagen om manglende autentisitet. Den politisk korrekte griper til hva de toneangivende mener, fremfor selv å ta bryet med en selvstendig og ærlig sannhetssøken. Konsekvensen er at den politisk korrekte ukritisk adopterer en pakkeløsning av meninger. Hvis du har et korrekt syn på homsene, har du også det korrekte synet på innvandrere, i spørsmålet om arv og miljø, i miljøspørsmål og om feminisme.

Karl Ove Knausgård satte ord på kritikken av den politiske korrektheten. Tema var mannsrollen, en forlengelse av Knausgårds andre bok i «Min Kamp»-serien. Etter å ha fått mye kritikk fra flere hold, sa Knausgård: «Det som gjør meg forbanna, er ideologien i det, at det finnes et system av meninger og holdninger som utgir seg for å være absolutt sanne, og som ikke lar seg utfordre, fordi de også representerer det gode».
Vi vil bruke Knausgårds ord for å illustrere en sammenheng mellom tanken om det politisk korrekte og et annet begrep, nemlig godhetsregimet. Begrepet ble lansert av UiB-professor Terje Tvedt, om samrøret mellom partene som er involvert i bistand i Norge. Tvedt klarte å fange noe flere har tenkt: Fordi det er en hjertegod handling å gi bistand, er det ingen som egentlig bryr seg om resultatene. Videre: Fordi alle vil gjøre det gode, er det ingen som stiller kritiske spørsmål. Til slutt: Fordi alle er enige, er det likegyldig om de den ene dagen er generalsekretær i Røde Kors, og den neste dagen utenriksminister i Norge. De er bare en del av én stor klump av godhet og makt.
I sin bok «FrP-koden» fra 2007 peker Magnus Marsdal på hvordan denne godheten kan brukes som et maktmiddel: «Det er ikke utenkelig at noen, kanskje uten å være klar over det, anvender sin egen globale godhet som symbolsk våpen mot grupper som står lenger nede i den innenlandske samfunnskampen, og som er mindre veldedig innstilt.» Sitatet belyser en mulig sammenheng mellom de to begrepene: De som er en del av bistandsverdenens «godhetsregime» må ofte finne seg i å bli plassert blant «de politisk korrekte» også, og rammes dermed av den samme kritikken som nevnes innledningsvis i denne artikkelen.

«Det politisk korrekte» i bistandsbransjen opererer på minst to nivåer. Fra et utsideperspektiv fremstår hele bransjen som politisk korrekt, og alle som utøver bistandskritikk blir automatisk gjort til den slemme.
Ser vi på aktørene fra innsiden, går det et skille mellom aktørene langs minst tre akser. For det første går det en akse fra organisasjoner som arbeider gjennom et samarbeid med lokale organisasjoner i fattige land, og aktører som selv utfører jobben gjennom vestlige bistandsarbeidere.
For det andre går det en akse fra dem som velger å utfordre makthavere for å gjøre noe med årsakene til fattigdom, til mer tradisjonelle aktører som begrenser seg til å lindre konsekvensene av fattigdom. Her vil du for eksempel kunne konfrontere mektige norske særinteresser som norsk landbrukssektor, våpenindustri og oljebransje.
For det tredje går det en akse gjennom kommunikasjonsfeltet. På den ene siden står aktører som ser på sin egen kommunikasjon i Norge primært som et middel for å samle inn penger. På den andre står de som mener at bistanden står i fare for å stakkarsliggjøre mennesker som lever i fattigdom, noe som på sikt kan svekke en langsiktig kamp mot det samme problemet.
Begrepene får en paradoksal plass i debatten mellom bistandsaktørene. Alle føler at de sparker oppover: Fadderorganisasjoner som har entret markedet den siste tiden føler at de sparker oppover mot et selvgodt og bedrevitende miljø av etablerte, statsstøttede organisasjoner. De etablerte kan i større grad unne seg den luksus det er å komme med kontroversielle politiske utspill, uten å miste inntektsgrunnlaget sitt.
De mer politisk mobiliserende organisasjonene føler at de sparker oppover mot en tilsynelatende kompakt motstand mot å gjøre bistand kontroversielt. De opplever slett ikke at de representerer noen dominerende makt, verken i kampen om meningene, kampen om avgjørelsene, eller kampen om pengene.

Merkelappene de «politisk korrekte» og «godhetsregimet» er ikke nødvendigvis ment å treffe akkurat de samme aktørene, men det de utgjør er en tilsvarende retorisk teknikk. Det geniale med begge grepene er at de anklager noen for å representere et selvforherligende hegemoni, at de ikke er i stand til å tenke selv, og at de er forutsigbare. Dermed vil en hver kritiker umiddelbart fremstå modig, klarsynt og selvstendig tenkende.
Da er det viktig at å huske at begreper som «politisk korrekt» eller «godhetsregimet» ikke er noe mer enn hersketeknikker, og altså ikke reelle argumenter. Men merkelappene er effektive fordi de har et element av sannhet i seg: det finnes en liten, komfortabel og innflytelsesrik del av befolkningen som rammes av de to merkelappene.
Allikevel: Kampen for marginaliserte grupper i samfunnet og for en mer rettferdig verden kjempes av mange flere. Denne kampen er for viktig til å bli redusert til en kritikk av disse gruppene. Hvordan møte dette problemet? Bedre argumenter og en respektfull tone er en god start.

http://www.morgenbladet.no/article/20111202/OIDEER/111209991

Egoismens tidsalder

av Sindre S Tollefsen, seksjonsleder i Kirkens Nødhjelp
på trykk i Dagbladet 19.07.2011


En vanlig og viktig fortelling om etterkrigstidas moralske landskap i Norge er som følger: Vi startet i en pietistisk og småborgerlig kristendom, gjennomlevde 1970-årenes moralske opprørstid og endte med nåtidens individualisme. I dag står enkeltindividets egen nytelse i sentrum.

Det er Dag O. Hessen og Thomas Hylland Eriksen som presenterer denne fortellingen i sin bok Egoisme fra 1999. Uten at de selv tilslutter seg denne historien, hevder de den er såpass utbredt at den utgjør en tolkningsnøkkel for mange i dag. Er denne fortellingen også med på forme nordmenns engasjement for mennesker i den fattige del av verden?

Parallelt med de nevnte epokene bygget bistandsaktørene seg opp i Norge. Min egen organisasjon, Kirkens Nødhjelp, ble stiftet i 1947. Vi er i høy grad tuftet på en kultur hvor nøkternhetsidealet står sentralt. Det er en plikt å bruke lite og dele av vårt overskudd.

Når jeg er rundt for å holde foredrag, møter jeg fra tid til denne forventningen også knyttet til dem som har dette som yrke. Uten at det sies så eksplisitt, høres det ut som en sammen med sin arbeidskontrakt bør akseptere en versjon av den gamle kallstanken.

Forventningen er forståelig, og illustrerer den tradisjonelle forståelsen av bistandens egenart. Mange ser bistand som et engasjementsbasert arbeid i et moralsk landskap, mer enn en profesjonalisert og kompetansedrevet bransje som skal levere resultater.

Utfordringen med denne tilgangen er at den av mange oppleves som moraliserende. Det gjelder både konkret med hensyn til dem som arbeider blant bistandsaktørene, men også i forhold til enkeltmennesker ellers.

Da fadderskapsorganisasjoner som Plan Norge og SOS-barnebyer gjorde sitt inntog på 1990-tallet, dukket det opp en annen type utviklingskommunikasjon. De representerte noe annet enn pliktfølelse. Nå handlet det om nærhet, følelser og identifikasjon. For hvem kan si nei til et nærbilde av et forlatt barn? Familier over hele landet fikk plutselig et nytt familiemedlem på kjøleskapet.

Jeg tror den nærhetsbaserte og følelsesdrevne identifikasjonsappellen til fadderorganisasjonene vil ha gode kår i overskuelig framtid. Det finnes knapt noen sterkere kraft enn å henvende seg til en givergruppe ved hjelp av barneøyne.

Problemet at den så langt bare har vært koblet til å skape empati og dekke det påfølgende behov for å støtte et konkret, tradisjonelt bistandsarbeid. Den ledsages sjelden eller aldri av et forsøk på å forklare lidelsens bakenforliggende årsaker. Dermed står bistandsorganisasjonene i fare for å framstille bistanden som en større muskel enn den faktisk er i kampen mot fattigdom.

Her bør bistandsorganisasjonene bidra med den åpenbare kunnskapen. Den årlige globale bistanden er i dag på om lag 100 milliarder dollar. Samtidig unndrar rike selskaper om lag 160 milliarder dollar i skatt fra fattige land.

Den globale handelen, som i liten grad innlemmer de aller fattigste landene, beløper seg til 15 000 milliarder dollar. Dette roper på et folkelig engasjement som tar tak i de store spørsmålene.

Jeg tror det er mulig å nå gjennom med dette budskapet til flere. Men da kommer både plikt- og identifikasjonsappellen til kort. Vi trenger en tredje type appell, urettferdighetsappellen.

Urettferdighetsappellen er bedre enn plikt- og identifikasjonsappellen, fordi den lettere kan knyttes enkeltmenneskers rettigheter. Rettigheter er ikke noe mennesker som lever i fattigdom tildeles når rike mennesker finner det for godt. Rettigheter er noe man har i kraft av å være menneske. Urettferdighetsappellen kan kanskje virke abstrakt, men jeg tror den har et uforløst potensial.

Fra vi er svært små, etablerer alle en sterk følelse av hva som er rettferdig og urettferdig. De fleste gjenkjenner følelsen av å ha bli utsatt for andre menneskers misbruk av makt. Her ligger det en mulighet for bistandsaktørene til å overføre denne følelsen til å gjelde andre, selv om de bor langt unna.

Bistandsbransjens oppgave må være å skape og fange opp engasjement mot urettferdighet, og bidra til å gi det retning. Vi må ikke avkreve et «riktig» sett med holdninger, en ideologisk pakke, eller en spesiell livsstil, for at folk skal kunne delta. Vi må tilby fullverdige, pragmatiske muligheter for handling som bidrar til håndfaste resultater i vår tids viktigste saker.

For å sikre grunnleggende rettigheter, vil det i overskuelig framtid være nødvendig å bidra økonomisk til akutt arbeid under humanitære katastrofesituasjoner og i langsiktig utviklingsarbeid. Skal vi sikre de virkelig store gevinstene, må vi samtidig støtte de organisasjonene som arbeider for å bedre politiske rammevilkår. Dette gjelder både ved hjelp av egne økonomiske bidrag, men minst like mye ved å bruke sin egen stemme. Slik kan en bidra til at myndigheter, selskaper og religiøse ledere forandrer praksis.

Urettferdighetsappellen må ta sitt utgangspunkt i en maktanalyse. Det betyr at vi må identifisere hvilke rettigheter som unndras mennesker i fattige land, og hvem som gjør det.

Svaret på det spørsmålet er noen ganger å finne hos makthavere i de enkelte landene det gjelder. Andre ganger er det å finne hos oss i den rike del av verden og noen ganger, begge deler. Det enkleste ville kanskje vært om dette fulgte tradisjonelle høyre- og venstreakser. Slik er det dessverre ikke.

En finner ikke alltid svaret ved å lete i «ondskapens triangel» (IMF, Verdensbanken og Verdens handelsorganisasjon). Vi trenger ikke å gå lengre enn til den norske regjering. Det burde holde å peke på hvordan norske olje-, landbruks- og våpeninteresser trumfer utviklingshensyn hver gang de kommer i konflikt.

Disse egeninteressene er ikke nye, men er kanskje vår tids tydeligste form for egoisme.

Vårt Land fornyer journalistikken

Klarer journalister å vise hvem som tar konsekvensene av våre valg?

av Sindre S Tollefsen, leder i seksjon for media og politisk kampanje i Kirkens Nødhjelp. På trykk i Vårt Land 16.06.2011

9.juni skriver Vårt Lands journalister Turid Sylte og Benedicte Johansen en sak som burde markere et veiskille i norsk journalistikk.
Etter at LO-leder Roar Flåten begikk sitt famøse utspill om å svekke klimaforliket, tok de to journalistene samme dag en telefon til Kenya. Her kunne miljøverneren Colin Jackson formidle at "hvis rike land som Norge velger å ikke kutte sine egne utslipp, handler de ikke til klodens beste".
Saken er ikke unik i den forstand at et norsk nyhetsmedie bruker en kilde fra den fattige delen av verden. Det hender at stemmer fra Afrika dukker opp i nyhetsreportasjer når det gjelder problemer i deres eget land, hvor problemet synes å være av lokal eller nasjonal karakter. De dukker også opp fra tid til annen i større featurereportasjer i et helgemagasin.
Det spesielle er at akkurat denne saken i stort sett alle andre tilfeller ville vært tolket som en "norsk" sak - se bare alle de andre versjonene av saken samme dag! Vårt Lands vinkling sprenger imidlertid grensene for nyhetsjournalistikken. I en klassisk, hverdagslig nyhetssak, velger Vårt Land å kontakte dem som faktisk vil rammes hardest av LOs politikk. I Afrika! I hovedrollen er en aktiv miljøverner som utfordrer norsk offentlighet med gnistrende klar tale.
Hvorfor blir jeg så overrasket? Etter flere år med debatt om oljeboring i Lofoten, Vesterålen og Senja har det utelukkende handlet om fisk og fugl og ikke om dem som rammes hardest av klimaendringer. Det har vært forsøk på å gi denne debatten en større himmel, spesielt fra Kirkens Nødhjelps ungdomsbevegelse, Changemaker, men det har ikke blitt en toneangivende fortolkningsramme.
Det kan kanskje innvendes at norske journalister er tilstede ved FNs årlige klimakonferanser. Her samles alle de mest velmenende norske journalistene, som ofte bruker kilder fra flere fattige land. Men når klimaspørsmålet blir brennhett politisk stoff her hjemme, går fortolkningsrammen ved Svinesund.
Dette skjer på tross av at den nåværende generasjonen av journalister reiser jorden rundt og ser hvordan menneskenes liv veves stadig tettere sammen.
De vet svært godt at klærne de bruker er sydd i Kina, at mobiltelefonen er laget av mineraler fra Kongo og at maten de spiser kommer fra Argentina. Et søk i Atekst burde bekrefte bildet. Ordet "globalisering" ble i følge Atekst brukt ti ganger så ofte gjennom de siste fem årene som på siste halvdel av 90-tallet. Det har likevel ikke fått få konsekvenser for måten mediene bidrar til å konstruere norsk virkelighet.

Hvorfor klarer ikke journalister å vise sammenhengen mellom valg som tas i rike land og konsekvensene det får for fattige? Hvorfor melder NRKs nyhetsankere at "nå skal vi hjem igjen". Hvorfor synliggjør ikke mediene hver dag det åpenbare i at livene våre hver eneste dag er basert på andres liv? Hvorfor er Norge den viktigste rammen for vår virkelighetsforståelse?
Jeg håper Vårt Lands reportasje blir lærebokeksemplet for hvordan norsk politisk journalistikk gjøres fremover.

Hva skjedde med utviklingsdebatten?

Hvilket lærdommer kan vi trekke av det siste tiårs feilskjær i norsk utviklingsdebatt?

(På trykk i Morgenbladet 22.10.10)

Av Sindre Stranden Tollefsen, leder i seksjon for media og kampanje, Kirkens Nødhjelp

Ordet "globalisering" ble i følge Atekst brukt ti ganger så ofte gjennom de siste fem årene som på siste halvdel av 90-tallet. Hvorfor har det likevel ikke fått særlige følger for måten vi snakker om utvikling på? Og hvorfor finnes det ennå ikke en bred bevegelse som arbeider med disse temaene?

Da Attac ble brakt til Norge i 2001, var forventningene høye til en bred norsk globaliseringsbevegelse. De negative konsekvensene av en økt global integrasjon skulle møtes med effektive tiltak som skatt på valutatransaksjoner, gjeldsslette og avvikling av skatteparadiser. I starten gikk det godt, med mye oppmerksomhet om disse sakene. Norge skulle få se en helt ny type bevegelse.  Flere tusen meldte seg inn i Attac etter lanseringen. Deretter gikk det raskt nedover, ettersom den politiske plattformen fikk et tradisjonelt venstreorientert preg og dermed mistet sin evne til å samle flere.

To år senere startet et nytt initiativ, med den såkalte "Handelskampanjen". Håpet var å kunne samle flere aktører for å påvirke de internasjonale spillereglene i verdenshandelen. På samme måte som med Attac, var tilsvarende organisering på gang i andre land. Dessverre kullseilte initiativet som breddebevegelse før det fikk varig vind i seilene, også denne gang fordi den politiske plattformen ble kuppet av aktører med tradisjonelle venstreorienterte agendaer.

Begge disse initiativene var i utgangspunktet forsøk på å påvirke norsk og internasjonal globaliseringsdebatt og skyve utviklingspolitiske posisjoner i riktig retning. Dessverre har ingen av dem klart å holde på det brede engasjementet.

Så hvorfor går det galt for globaliseringsbevegelsene i Norge? Mye av nøkkelen ligger i at en må akseptere en tradisjonell pakke hvor kampen mot liberalistisk politikk gjennomsyrer både politiske saker og kulturell symbolikk. Tidvis kan det minne om grupper som avkrever aksept av et helt paradigme, snarere enn enighet omkring avgrensede politiske spørsmål.

Ofte kan det være riktig å velge saker hvor liberalistiske posisjoner utfordres. Altfor ofte har institusjoner med betydelig innflytelse satt fattige land tilbake i sine utviklingsprosesser med dogmatiske privatiseringsprogrammer. Dette betyr likevel ikke at dette skal være hovedperspektiv og startpunkt ved en hver anledning. Utgangspunktet må være å gjøre gode maktanalyser som identifiserer hva som er problemet, hvem som sitter med makt og hva en kan gjøre for å skape positiv forandring.  Hvis disse forteller at innsatsen skal rettes mot liberalistisk politikk eller liberalistiske aktører, er det en naturlig konsekvens,  men det er ikke alltid slik at svaret er gitt før analysen er gjennomført.

Globaliseringsbevegelsen har samtidig helt rett på ett viktig punkt. Disse spørsmålene handler først og sist om politikk. På klimaområdet har ulike aktører prøvd å gjøre klodens overlevelse til et spørsmål om hvorvidt enkeltmennesker gjør en god nok jobb med kildesortering. Andre har prøvd å gjøre internasjonale handelsspørsmål til et ansvar for norske forbrukere gjennom ulike merkeordninger. Disse kan være pedagogiske hjelpemidler og en inngangsport til et dypere engasjement, men er ikke tilstrekkelige strategier for reell forandring.

Når globaliseringsbevegelsen ikke får det til, burde ikke bistandsaktørene ta initiativet til den bevegelsen vi trenger? I 2006 lanserte professor ved UiO, Øivind Østerud, et angrep på norsk bistand. Debatten pågår og har stilt spørsmål ved resultatene av femti år med norsk bistand til fattige land. Bistandsaktørene har i for liten grad deltatt i debatten. Hva er årsaken? Selv om Østerud og andre bistandskritikere i liten grad forstår forholdet mellom bistand og utviklingspolitikk, var dette var en gylden mulighet til å reise debatten om hva som er mest vesentlige hindre for utvikling i fattige land. I stedet har vi fått en begrensende debatt om den relativt beskjedne norske bistandsinnsatsen. Samtidig viser hoveddelen av bistandsaktørene liten vilje til å gå inn i de store, utviklingspolitiske spørsmålene.

En vesentlig årsak er at bistandsaktørenes kommunikasjonsstrategi har gått gjennom en betydelig kommersialisering og banalisering av sitt budskap de siste ti årene. Dette preger store deler av miljøet, tidvis i en nærmest anti-intellektuell retning. Årlig brukes store summer for å reprodusere det tradisjonelle bildet av hjelpeløse fadderbarn. Svært få prøver å forklare bakenforliggende årsaker og sammenhenger.

Tradisjonell informasjonsvirksomhet fra tiden før globaliseringens kommunikasjonsrevolusjon, er ikke tilstrekkelig. Bistandsorganisasjonene må bli utviklingsorganisasjoner som mobiliserer til handlinger som forandrer verden. Vi må kombinere mobilisering av økonomiske ressurser med utviklingspolitiske handlingsalternativer som bidrar til å forandre årsakene til fattigdom, nød og undertrykkelse . Vi må tørre å kommunisere slik at vi ikke bare skaper godhetsfølelse, men utfordrer verdens mest privilegerte befolkning til handling for de andres beste. Her er vi langt fra målet.

Vi i organisasjonene har blitt flinke til å tilpasse oss mediene, som på sin side i svært liten grad har lagt om driften i tråd med en endret verden. Så lenge vi hadde en generasjon av journalister som forstod verden i lys av den kalde krigen, kunne en kanskje forstå hvorfor.  Men når unge journalister reiser jorden rundt og ser hvordan menneskenes liv veves stadig tettere sammen, hvorfor klarer de ikke å vise sammenhengen mellom valg som tas i rike land og konsekvensene det får for fattige? Hvorfor navigerer mediene fortsatt etter den nasjonalstatsorienterte inndelingen mellom "innenriks" og "utenriks"? Hvorfor handler oljeboring i Lofoten, Vesterålen og Senja om fisk og fugl og ikke om dem som rammes av klimaendringer i Bangladesh? Hvorfor synliggjør ikke mediene hver dag det åpenbare i at livene våre hver eneste dag er basert på andres liv?

Avslutningsvis er det tid for litt honnør til dem som sjelden får det. For på dette området har den rødgrønne regjeringen faktisk vært blant de store lysglimtene de siste fem årene. Jonas Gahr Støre og Erik Solheim har kommet med viktige bidrag gjennom Refleks-prosjektet, Utviklingsutvalgets NOU "Samstemt for utvikling" og Stortingsmelding nr.13 "Klima, konflikt og kapital". Alle tre prosjektene har klart å synliggjøre at norsk utviklingspolitikk er noe mer enn bistand. Initiativene synliggjør at norsk politikk på områder som miljø, ressursforvaltning, migrasjon, forskning, handel, investeringer og næringsutvikling kan ha stor effekt på fattige land, ofte større enn bistand. Regjeringen har i mindre grad fulgt opp sine nye og gode analyser med ny og god politikk, men skal likevel ha honnør for sine bidrag til debatten.

 Hva er så løsningen? Hvis vi de neste ti årene skal se en engasjert og relevant utviklingsbevegelse, må vi velge politiske saker som er avgjørende for å skape utvikling for fattige land. Samtidig må de være brede nok til å favne flere og målrettede nok til at en kan oppnå politiske resultater innen rimelig tid.  

Forutsetningene ligger til rette for en bedre utviklingsdebatt i Norge. Nå gjelder det bare at vi trekker lærdom av siste tiårs feilskjær.

Nytt selvbilde etterlyst

Norge er de fattiges beste venn. Helt til det koster oss noe.

(På trykk i Ny Tid fredag 7.mai 2010)

Av Ida Thomassen, leder i Changemaker og Sindre S Tollefsen, leder i seksjon for media og kampanje, Kirkens Nødhjelp.

Vi har med den rødgrønne regjeringen to svært debattvillige statsråder i utenriksminister Jonas Gahr Støre og miljø- og utviklingsminister Erik Solheim. I løpet av sist stortingsperiode kom Utviklingsutvalgets NOU "Samstemt for utvikling" og

Stortingsmelding nr.13 "Klima, konflikt og kapital". Begge synliggjør at norsk politikk på områder som miljø, ressursforvaltning, migrasjon, forskning, handel, investeringer og næringsutvikling kan ha stor effekt på fattige land, og ofte større enn bistand.

Kirkens Nødhjelp har i de rødgrønnes regjeringstid gjennomført politisk kampanjearbeid på tre sentrale tema i kampen for en positiv utvikling for det globale sør: kampen for en mer rettferdig verdenshandel, kampen mot klimaendringene, og kampen for en bedre regulering av handel med våpen. På alle de tre områdene har ikke Norges posisjoner vært tilfredstillende på områder som betyr mye for fattige land.

Ødelegger for rettferdig handel

Dumping av landbruksprodukter i Vest-Afrika sørger for at ti millioner småbønder får sitt livsgrunnlag truet. Årsaken er i høy grad at mektige aktører subsidierer eget landbruk.

Norge er dessverre på lag med EU og USAs posisjoner i kampen for å beholde produksjonsdrivende subsidier. Dette forårsaker dumping av landbruksprodukter og omfattende ødeleggelse av markeder for fattige bønder.

Norge har et spesielt landbruk, som trenger spesielle rammebetingelser for å overleve. Men i stedet for å gå inn i en debatt med næringa om hvordan vi kan opprettholde arbeidsplasser i landbriket uten å undergrave fattige lands utviklingsmuligheter, gjemmer Norge seg bak EU og USA, og bidrar til de multilaterale forhandlingenes langsomme død. I skyggen av stillstanden i WTO spretter ubalanserte bilaterale handelsavtaler opp som paddehatter og bidrar til å øke urettferdigheten i internasjonal handel ytterligere.

Det verste er likevel at vi opptrer dobbeltmoralsk. Mens vi jobber for beskyttelse av landbruket, arbeider vi for norsk fiskerisektor for forhandlingsposisjoner som premierer et aggressivt industrielt fiskeri. Dette ødelegger for småfiskere, blant annet i Sør-Afrika.

Norsk våpeneksport mangler kontroll

I dag er det 639 millioner håndvåpen i verden. USA, Storbritannia og Frankrike tjener mer på salg av våpen til fattige land enn de gir i bistand. I 2020 vil antall drepte og sårede fra krig og vold passere tallene for dem som dør av sykdommer som malaria og meslinger. Som en betydelig eksportør av våpen, våpendeler og ammunisjon er Norge en del av dette bilde. I 2008 eksporterte Norge krigsmateriell for 4,2 milliarder kroner.

En fersk rapport far PRIO viser at norsk våpeneksport inneholder flere svakheter. Det er et viktig første steg at regjeringen har forpliktet seg til å innføre krav om sluttbrukererklæring til alle mottakere av norsk militært materiell, men hvorvidt den vil være effektiv avhenger av hva sluttbrukererklæringen inneholder og hvordan den kan verifiseres og følges opp.

Vi vet at flere av våre NATO-allierte har et svakere eksportregelverk, bryter FN-embargoer og videreselger og bruker våpen og ammunisjon i områder vi selv ikke ville eksportert til. Hensynet til NATO og arbeidsplasser i våpenindustrien går så langt foran. Norske myndigheter må nå intensivere arbeidet for å få et felles og strengere internasjonalt regelverk.

Et annet problem for den rødgrønne regjeringen er den norske stat som stor eier i et av verdens største ammunisjonsselskap. Nammo AS har datterselskaper og produksjonsfasiliteter i Sverige, Finland, Tyskland, USA og Malaysia, og eksporten derfra er styrt av respektive nasjonale eksportregelverk.

Eksporten går derfor til en rekke land norske myndigheter selv ikke kunne ha eksportert direkte til. Norge har altså ikke et konsistent regelverk. Her risikerer vi at staten som største eier legitimerer eksport av ammunisjon til områder hvor konfliktsituasjoner hindrer utvikling.

Kjøper oss ut av klimakrise?

Fattige land rammes stadig oftere av ekstremvær. Flom, tørke, orkaner og påfølgende sykdommer og epidemier gjør hindrende for utvikling enda større for fattige land.

Kirkens Nødhjelp har utviklet et rammeverk som beregner hvert enkelt lands klimaregning. Dette rammeverket tar utgangspunkt i at hvert land må bidra tilsvarende økonomisk kapasitet, samt en kompensasjon tilsvarende hvor mye landet har sluppet ut av co2.

Det hele hviler altså på FNs prinsipp om "felles, men differensiert ansvar og respektiv kapasitet". Norge ligger i dag på sjetteplass på listen over landene med størst relativt ansvar. Rammeverket slår fast at mennesker som lever under 20 dollar om dagen ikke skal betale på den globale klimaregningen.

 Benytter man dette rammeverket, vil man blant annet se at det ikke vil være nok for rike land å foreta omfattende utslippsreduksjoner på hjemmebane. De vil også ha en "CO2-byrde" som de må dekke inn på vegne av fattigere land.

Utfordringen vi står overfor, burde rope på radikale tiltak. Så langt er hovedløsningen for den rødgrønne regjeringen å kjøpe seg fri med kvotekjøp i utlandet under dekke av at det er mer "effektivt". Motivasjonen er åpenbart å unngå kostbare oppgjør med egne velgergrupper, men strategien er ikke bærekraftig.

Vi har ikke privilegiet å kunne føre en diskusjon om "enten, eller"; omfattende utslippsreduksjoner må skje i både rike land og fattige land. Kvotekjøp kan foregå hvor som helst, men må holdes adskilt fra Norges forpliktelse til å bidra til utslippsreduksjoner i utviklingsland. Denne delen av Norges utslippsforpliktelse må ta form som økonomiske og teknologiske overføringer til u-land.

Utslippene må nå sin høyde i 2015, for deretter å peke nedover – Norge kan derfor ikke utsette den snuoperasjonen som er nødvendig.

Den rødgrønne regjeringens har gjennom Støre og Solheims initiativer maktet å synliggjøre at utviklingsspørsmål handler om mye mer enn bistand. Analysene er gode, og synliggjør på en rekke områder hva som er de største hindrene for utvikling i fattige land. Tankearbeidet er godt. Nå mangler bare politisk endring.

Derfor er vårt spørsmål til Utenriksminister Jonas Gahr Støre og Miljø – og utviklingsminister Erik Solheim: Er dere den rødgrønne regjeringen rede til å gjøre noe med de viktigste spørsmålene selv når det koster oss noe?