Hva skjedde med utviklingsdebatten?

Hvilket lærdommer kan vi trekke av det siste tiårs feilskjær i norsk utviklingsdebatt?

(På trykk i Morgenbladet 22.10.10)

Av Sindre Stranden Tollefsen, leder i seksjon for media og kampanje, Kirkens Nødhjelp

Ordet "globalisering" ble i følge Atekst brukt ti ganger så ofte gjennom de siste fem årene som på siste halvdel av 90-tallet. Hvorfor har det likevel ikke fått særlige følger for måten vi snakker om utvikling på? Og hvorfor finnes det ennå ikke en bred bevegelse som arbeider med disse temaene?

Da Attac ble brakt til Norge i 2001, var forventningene høye til en bred norsk globaliseringsbevegelse. De negative konsekvensene av en økt global integrasjon skulle møtes med effektive tiltak som skatt på valutatransaksjoner, gjeldsslette og avvikling av skatteparadiser. I starten gikk det godt, med mye oppmerksomhet om disse sakene. Norge skulle få se en helt ny type bevegelse.  Flere tusen meldte seg inn i Attac etter lanseringen. Deretter gikk det raskt nedover, ettersom den politiske plattformen fikk et tradisjonelt venstreorientert preg og dermed mistet sin evne til å samle flere.

To år senere startet et nytt initiativ, med den såkalte "Handelskampanjen". Håpet var å kunne samle flere aktører for å påvirke de internasjonale spillereglene i verdenshandelen. På samme måte som med Attac, var tilsvarende organisering på gang i andre land. Dessverre kullseilte initiativet som breddebevegelse før det fikk varig vind i seilene, også denne gang fordi den politiske plattformen ble kuppet av aktører med tradisjonelle venstreorienterte agendaer.

Begge disse initiativene var i utgangspunktet forsøk på å påvirke norsk og internasjonal globaliseringsdebatt og skyve utviklingspolitiske posisjoner i riktig retning. Dessverre har ingen av dem klart å holde på det brede engasjementet.

Så hvorfor går det galt for globaliseringsbevegelsene i Norge? Mye av nøkkelen ligger i at en må akseptere en tradisjonell pakke hvor kampen mot liberalistisk politikk gjennomsyrer både politiske saker og kulturell symbolikk. Tidvis kan det minne om grupper som avkrever aksept av et helt paradigme, snarere enn enighet omkring avgrensede politiske spørsmål.

Ofte kan det være riktig å velge saker hvor liberalistiske posisjoner utfordres. Altfor ofte har institusjoner med betydelig innflytelse satt fattige land tilbake i sine utviklingsprosesser med dogmatiske privatiseringsprogrammer. Dette betyr likevel ikke at dette skal være hovedperspektiv og startpunkt ved en hver anledning. Utgangspunktet må være å gjøre gode maktanalyser som identifiserer hva som er problemet, hvem som sitter med makt og hva en kan gjøre for å skape positiv forandring.  Hvis disse forteller at innsatsen skal rettes mot liberalistisk politikk eller liberalistiske aktører, er det en naturlig konsekvens,  men det er ikke alltid slik at svaret er gitt før analysen er gjennomført.

Globaliseringsbevegelsen har samtidig helt rett på ett viktig punkt. Disse spørsmålene handler først og sist om politikk. På klimaområdet har ulike aktører prøvd å gjøre klodens overlevelse til et spørsmål om hvorvidt enkeltmennesker gjør en god nok jobb med kildesortering. Andre har prøvd å gjøre internasjonale handelsspørsmål til et ansvar for norske forbrukere gjennom ulike merkeordninger. Disse kan være pedagogiske hjelpemidler og en inngangsport til et dypere engasjement, men er ikke tilstrekkelige strategier for reell forandring.

Når globaliseringsbevegelsen ikke får det til, burde ikke bistandsaktørene ta initiativet til den bevegelsen vi trenger? I 2006 lanserte professor ved UiO, Øivind Østerud, et angrep på norsk bistand. Debatten pågår og har stilt spørsmål ved resultatene av femti år med norsk bistand til fattige land. Bistandsaktørene har i for liten grad deltatt i debatten. Hva er årsaken? Selv om Østerud og andre bistandskritikere i liten grad forstår forholdet mellom bistand og utviklingspolitikk, var dette var en gylden mulighet til å reise debatten om hva som er mest vesentlige hindre for utvikling i fattige land. I stedet har vi fått en begrensende debatt om den relativt beskjedne norske bistandsinnsatsen. Samtidig viser hoveddelen av bistandsaktørene liten vilje til å gå inn i de store, utviklingspolitiske spørsmålene.

En vesentlig årsak er at bistandsaktørenes kommunikasjonsstrategi har gått gjennom en betydelig kommersialisering og banalisering av sitt budskap de siste ti årene. Dette preger store deler av miljøet, tidvis i en nærmest anti-intellektuell retning. Årlig brukes store summer for å reprodusere det tradisjonelle bildet av hjelpeløse fadderbarn. Svært få prøver å forklare bakenforliggende årsaker og sammenhenger.

Tradisjonell informasjonsvirksomhet fra tiden før globaliseringens kommunikasjonsrevolusjon, er ikke tilstrekkelig. Bistandsorganisasjonene må bli utviklingsorganisasjoner som mobiliserer til handlinger som forandrer verden. Vi må kombinere mobilisering av økonomiske ressurser med utviklingspolitiske handlingsalternativer som bidrar til å forandre årsakene til fattigdom, nød og undertrykkelse . Vi må tørre å kommunisere slik at vi ikke bare skaper godhetsfølelse, men utfordrer verdens mest privilegerte befolkning til handling for de andres beste. Her er vi langt fra målet.

Vi i organisasjonene har blitt flinke til å tilpasse oss mediene, som på sin side i svært liten grad har lagt om driften i tråd med en endret verden. Så lenge vi hadde en generasjon av journalister som forstod verden i lys av den kalde krigen, kunne en kanskje forstå hvorfor.  Men når unge journalister reiser jorden rundt og ser hvordan menneskenes liv veves stadig tettere sammen, hvorfor klarer de ikke å vise sammenhengen mellom valg som tas i rike land og konsekvensene det får for fattige? Hvorfor navigerer mediene fortsatt etter den nasjonalstatsorienterte inndelingen mellom "innenriks" og "utenriks"? Hvorfor handler oljeboring i Lofoten, Vesterålen og Senja om fisk og fugl og ikke om dem som rammes av klimaendringer i Bangladesh? Hvorfor synliggjør ikke mediene hver dag det åpenbare i at livene våre hver eneste dag er basert på andres liv?

Avslutningsvis er det tid for litt honnør til dem som sjelden får det. For på dette området har den rødgrønne regjeringen faktisk vært blant de store lysglimtene de siste fem årene. Jonas Gahr Støre og Erik Solheim har kommet med viktige bidrag gjennom Refleks-prosjektet, Utviklingsutvalgets NOU "Samstemt for utvikling" og Stortingsmelding nr.13 "Klima, konflikt og kapital". Alle tre prosjektene har klart å synliggjøre at norsk utviklingspolitikk er noe mer enn bistand. Initiativene synliggjør at norsk politikk på områder som miljø, ressursforvaltning, migrasjon, forskning, handel, investeringer og næringsutvikling kan ha stor effekt på fattige land, ofte større enn bistand. Regjeringen har i mindre grad fulgt opp sine nye og gode analyser med ny og god politikk, men skal likevel ha honnør for sine bidrag til debatten.

 Hva er så løsningen? Hvis vi de neste ti årene skal se en engasjert og relevant utviklingsbevegelse, må vi velge politiske saker som er avgjørende for å skape utvikling for fattige land. Samtidig må de være brede nok til å favne flere og målrettede nok til at en kan oppnå politiske resultater innen rimelig tid.  

Forutsetningene ligger til rette for en bedre utviklingsdebatt i Norge. Nå gjelder det bare at vi trekker lærdom av siste tiårs feilskjær.