Friday, May 07, 2010

Nytt selvbilde etterlyst

Norge er de fattiges beste venn. Helt til det koster oss noe.


(På trykk i Ny Tid fredag 7.mai 2010)



Av Ida Thomassen, leder i Changemaker og Sindre S Tollefsen, leder i seksjon for media og kampanje, Kirkens Nødhjelp.

Vi har med den rødgrønne regjeringen to svært debattvillige statsråder i utenriksminister Jonas Gahr Støre og miljø- og utviklingsminister Erik Solheim. I løpet av sist stortingsperiode kom Utviklingsutvalgets NOU "Samstemt for utvikling" og
Stortingsmelding nr.13 "Klima, konflikt og kapital". Begge synliggjør at norsk politikk på områder som miljø, ressursforvaltning, migrasjon, forskning, handel, investeringer og næringsutvikling kan ha stor effekt på fattige land, og ofte større enn bistand.

Kirkens Nødhjelp har i de rødgrønnes regjeringstid gjennomført politisk kampanjearbeid på tre sentrale tema i kampen for en positiv utvikling for det globale sør: kampen for en mer rettferdig verdenshandel, kampen mot klimaendringene, og kampen for en bedre regulering av handel med våpen. På alle de tre områdene har ikke Norges posisjoner vært tilfredstillende på områder som betyr mye for fattige land.

Ødelegger for rettferdig handel
Dumping av landbruksprodukter i Vest-Afrika sørger for at ti millioner småbønder får sitt livsgrunnlag truet. Årsaken er i høy grad at mektige aktører subsidierer eget landbruk.

Norge er dessverre på lag med EU og USAs posisjoner i kampen for å beholde produksjonsdrivende subsidier. Dette forårsaker dumping av landbruksprodukter og omfattende ødeleggelse av markeder for fattige bønder.
Norge har et spesielt landbruk, som trenger spesielle rammebetingelser for å overleve. Men i stedet for å gå inn i en debatt med næringa om hvordan vi kan opprettholde arbeidsplasser i landbriket uten å undergrave fattige lands utviklingsmuligheter, gjemmer Norge seg bak EU og USA, og bidrar til de multilaterale forhandlingenes langsomme død. I skyggen av stillstanden i WTO spretter ubalanserte bilaterale handelsavtaler opp som paddehatter og bidrar til å øke urettferdigheten i internasjonal handel ytterligere.

Det verste er likevel at vi opptrer dobbeltmoralsk. Mens vi jobber for beskyttelse av landbruket, arbeider vi for norsk fiskerisektor for forhandlingsposisjoner som premierer et aggressivt industrielt fiskeri. Dette ødelegger for småfiskere, blant annet i Sør-Afrika.


Norsk våpeneksport mangler kontroll
I dag er det 639 millioner håndvåpen i verden. USA, Storbritannia og Frankrike tjener mer på salg av våpen til fattige land enn de gir i bistand. I 2020 vil antall drepte og sårede fra krig og vold passere tallene for dem som dør av sykdommer som malaria og meslinger. Som en betydelig eksportør av våpen, våpendeler og ammunisjon er Norge en del av dette bilde. I 2008 eksporterte Norge krigsmateriell for 4,2 milliarder kroner.

En fersk rapport far PRIO viser at norsk våpeneksport inneholder flere svakheter. Det er et viktig første steg at regjeringen har forpliktet seg til å innføre krav om sluttbrukererklæring til alle mottakere av norsk militært materiell, men hvorvidt den vil være effektiv avhenger av hva sluttbrukererklæringen inneholder og hvordan den kan verifiseres og følges opp.
Vi vet at flere av våre NATO-allierte har et svakere eksportregelverk, bryter FN-embargoer og videreselger og bruker våpen og ammunisjon i områder vi selv ikke ville eksportert til. Hensynet til NATO og arbeidsplasser i våpenindustrien går så langt foran. Norske myndigheter må nå intensivere arbeidet for å få et felles og strengere internasjonalt regelverk.

Et annet problem for den rødgrønne regjeringen er den norske stat som stor eier i et av verdens største ammunisjonsselskap. Nammo AS har datterselskaper og produksjonsfasiliteter i Sverige, Finland, Tyskland, USA og Malaysia, og eksporten derfra er styrt av respektive nasjonale eksportregelverk.
Eksporten går derfor til en rekke land norske myndigheter selv ikke kunne ha eksportert direkte til. Norge har altså ikke et konsistent regelverk. Her risikerer vi at staten som største eier legitimerer eksport av ammunisjon til områder hvor konfliktsituasjoner hindrer utvikling.


Kjøper oss ut av klimakrise?
Fattige land rammes stadig oftere av ekstremvær. Flom, tørke, orkaner og påfølgende sykdommer og epidemier gjør hindrende for utvikling enda større for fattige land.

Kirkens Nødhjelp har utviklet et rammeverk som beregner hvert enkelt lands klimaregning. Dette rammeverket tar utgangspunkt i at hvert land må bidra tilsvarende økonomisk kapasitet, samt en kompensasjon tilsvarende hvor mye landet har sluppet ut av co2.

Det hele hviler altså på FNs prinsipp om "felles, men differensiert ansvar og respektiv kapasitet". Norge ligger i dag på sjetteplass på listen over landene med størst relativt ansvar. Rammeverket slår fast at mennesker som lever under 20 dollar om dagen ikke skal betale på den globale klimaregningen.
 Benytter man dette rammeverket, vil man blant annet se at det ikke vil være nok for rike land å foreta omfattende utslippsreduksjoner på hjemmebane. De vil også ha en "CO2-byrde" som de må dekke inn på vegne av fattigere land.

Utfordringen vi står overfor, burde rope på radikale tiltak. Så langt er hovedløsningen for den rødgrønne regjeringen å kjøpe seg fri med kvotekjøp i utlandet under dekke av at det er mer "effektivt". Motivasjonen er åpenbart å unngå kostbare oppgjør med egne velgergrupper, men strategien er ikke bærekraftig.
Vi har ikke privilegiet å kunne føre en diskusjon om "enten, eller"; omfattende utslippsreduksjoner må skje i både rike land og fattige land. Kvotekjøp kan foregå hvor som helst, men må holdes adskilt fra Norges forpliktelse til å bidra til utslippsreduksjoner i utviklingsland. Denne delen av Norges utslippsforpliktelse må ta form som økonomiske og teknologiske overføringer til u-land.
Utslippene må nå sin høyde i 2015, for deretter å peke nedover – Norge kan derfor ikke utsette den snuoperasjonen som er nødvendig.

Den rødgrønne regjeringens har gjennom Støre og Solheims initiativer maktet å synliggjøre at utviklingsspørsmål handler om mye mer enn bistand. Analysene er gode, og synliggjør på en rekke områder hva som er de største hindrene for utvikling i fattige land. Tankearbeidet er godt. Nå mangler bare politisk endring.

Derfor er vårt spørsmål til Utenriksminister Jonas Gahr Støre og Miljø – og utviklingsminister Erik Solheim: Er dere den rødgrønne regjeringen rede til å gjøre noe med de viktigste spørsmålene selv når det koster oss noe?