Bistandens dilemma

av Therese Vangstad, spesialrådgiver og Sindre S Tollefsen, seksjonsleder i Kirkens Nødhjelp.

På trykk i Aftenposten 29.12.2011.

Aftenposten har denne høsten satt et kritisk fokus på bistand. Slik vi ser det er et slikt fokus av det gode. Her vil vi vise tre dilemma fra vårt perspektiv.

Et første dilemma er at en bistandskrone går gjennom åtte ledd av rapportering samtidig som vi skal være så effektive som mulig. Det er forståelig at folk ønsker at minst mulig går til administrasjon. Men når vi forvaltningsmessig skal kunne garantere at pengene kommer frem, og samtidig gi en stadig bedre resultatvurdering, kan det oppstå motsetningsforhold.

Vi skal bygge lokal kapasitet og gjøres oss selv overflødige på sikt. Da må vi bygge administrasjonskapasitet hos dem vi samarbeider med. Kanskje ville vi gjort det enklere for oss selv ved å kjøre norske instanser fra Oslo til landsbygden i Afghanistan. Da ville vi imidlertid bommet på målet om å bygge lokal kapasitet.

Et annet dilemma handler om valget mellom risiko og å ivareta et humanitært mandat. I år er svinnet 1,26 prosent av omsetningen i norsk dagligvarebransje. Det tilsvarer 3,5 milliarder kroner. UD gransket nylig norske bistandsmidler tilbake til 2007. Da rapporten ble presentert i Dagsrevyen, ble det slått stort opp at 24 millioner, eller 0,03 prosent av bistanden ikke var kommet frem der den skulle.

Bistanden skal hjelpe folk som bor i land med fattigdomsproblemer og humanitære kriser. I tillegg er statsapparatene gjerne dysfunksjonelle, korrupsjonen utbredt og det er en betydelig sikkerhetsrisiko. Vi kunne valgt mer velfungerende samfunn, men da ville vi sviktet vårt humanitære mandat.

Spørsmålet er om vi i dag har en fornuftig risikodeling for offentlige midler. Noen år tilbake stakk en utro tjener av med et stort pengebeløp i Sudan. KN erstattet pengene for å kunne gjennomføre prosjektet. I tillegg betalte vil tilbake hele beløpet til norske myndigheter. Vi erstattet altså summen to ganger med egne midler. De skadelidende er mennesker som lever i fattigdom. Et mer fruktbart system for norske myndigheter ville sørget for en risikodeling.

Det at vi skal ha et konstant fokus på rapportering og dokumentasjon av at bistanden ikke kommer på avveie, betyr imidlertid ikke at bistanden fungerer optimalt og at vi alltid når våre mål. Fine og avstemte rapporter må ikke få oss til å tro at disse alene vil sikre fattigdomsreduksjon og utvikling.

Aftenpostens serie synliggjør også et tredje dilemma. Bistandsaktørene må vise at bistand er viktig for utvikling, men samtidig snakke nøkternt om hvilke resultater vi kan forvente. Norsk bistand får en uproporsjonalt stor rolle sammenliknet med andre politikkområder. Den totale globale bistanden er i dag på om lag 100 milliarder dollar. Samtidig unndrar rike selskaper 160 milliarder dollar i skatt fra fattige land. Verdenshandelen beløper seg til 15.000 milliarder dollar. Klimaendringene kan koste oss 4000 milliarder dollar. Det finnes 600 millioner håndvåpen i verden. Norske myndigheter må gjøre politiske grep utover bistand. Det er her de store utviklingseffektene vil ligge.