Intimitetstyrann?

Har Fredric Hauge rett når han anklager Helen Bjørnøy for å gjøre klimapolitikk til en sport for enkeltindividet?

I hele min tid i idealist-Norge har kampen stått mellom vårt og mitt ansvar.

"Vårt ansvar" betyr at man tror politiske løsninger og endringer på strukturnivå er det enkeltindividet skal fokusere på. Dette kan skje på forskjellige måter - for eksempel gjennom direkte engasjement i et politisk parti - eller målrettede kampanjer mot politiske beslutningstakere - gjennom en NGO. De tydeligste fanebærerne har vært den ideologisk orienterte venstresiden og i økende grad - ungdomsbevegelser i globaliseringsmiljøet.

"Mitt ansvar" betyr at man tror enkeltindividenes valg i sin egen hverdag er det som teller når alt kommer til alt. Eksempler er kompostering, kjøp av miljøflykvoter (dog helst tog i stedenfor) og bruk av kollektive tilbud fremfor bil. Fremtiden i våre hender, miljøvernministre og deler av det venstreorienterte kirkelige miljøet har vært opptatt av dette.

(Så vil den balanserte si "jeg vil gjøre begge deler" - jada - men da blir denne debatten veldig kjedelig)

Hauge anklager altså Bjørnøy for å preke intimitetspolitikkens sak (Redaksjon1 onsdag 3.jan). Han er ikke den første som anklager miljøvernministre for dette. Og kanskje har han rett, men det har mer med miljøvernministeren manglende politiske makt å gjøre enn hennes ønsker om politiske grep.

Når Hauge rammer inn utspillet sitt med å peke på LO og Ap som miljøpartnere skyter han seg imidlertid kraftig i foten. Han har tydeligvis en strategisk agenda som er prisvedig nok (vi trenger LO og AP med på laget) - men den virkelighetsbesrivelsen han her legger for dagen er intet annet enn faktisk feil.

Bjørnøy bør på sin side være ekstremt oppmerksom på å redusere klimadebatten til et spørsmål om enkeltindividets moralske ansvar. Det er en avsporing ift hvor hovedfokuset må ligge.