Å hylle en avis

Noen ganger blir fredagene mye bedre enn forventet.

En favorittdisiplin i det urban-akademiske miljø er jo nedrakkingen av avisene. ”Jeg har ikke funnet noe som passer mine behov”. ”Jeg velger det minst dårlige alternativet”. ”Hvorfor klarer ikke noen aviser å fylle rollen som politisk og kulturelt tumlested?”.

Dagens utgave av Morgenbladet er helt, helt jævlig bra. Jeg har ikke vært så oppglødd på lang, lang tid. Fytti faen.

Hyll, hyll, hyll.

Løp og kjøp! Nå!

Jeg - et sosionaut

Det er snart tid for å hente frem mitt indre naut.

Den siste tiden har jeg plaget trofaste blogglesere med lange tekster om WTO. Mest fordi de tekstene bør diskuteres nå, men like mye for at motstandere skal kunne bruke dem mot meg i fremtiden.

Jeg har forøvrig ingen planer om å slutte min spalteterror i nisjeavisene. Det har bare såvidt begynt...

Sammen med to nære venner kommer imidlertid snart et nytt eksperiment på nett. Her skal det sosiale rom knas, rystes og køddes med.

Lansering om ikke lenge på SOSIONAUTENE

Innlegg fra undertegnede i Morgenbladet

Litt skarpere i tonen her enn i Ny Tid. På trykk i denne utgaven av Morgenbladet.

Attac med bortforklaringer og uredeligheter

Det er bra at Attac ønsker overnasjonale løsninger som sikrer fattige land markedsadgang for sine landbruksprodukter, slik Marte Nilsen og Einar Braathen skriver i Morgenbladet 1. september. Attac er også på riktig spor når de etterlyser et system hvor land som Namibias eksport ikke blir utkonkurrert av EU og USA, samt viktigheten av å høre på sivilsamfunnet i Sør.

Nilsen og Braathen snubler imidlertid kraftig når de argumenterer for at debatten om matvaresuverenitet er begrepsflikkeri fra Fellsrådet for Afrikas (FA) side. Prinsippet innebærer at alle land skal ha full kontroll over verktøyene for egen landbruksnæring.

Det er jo nettopp dette den uhellige alliansen mellom enkelte solidaritetsorganisasjoner og bondeorganisasjonene går inn for.

Dette er i direkte motstrid til et sentralt premiss i WTO, hvor man overgir deler av sin suverenitet til de overnasjonale spillereglene. Fellesrådet for Afrika treffer spikeren på hodet og eksemplifiserer Simen Sætres åpningspoeng på en god måte.

Tanken blant tilhengerne av matvaresuverenitetsprinsippet er at med total kontroll over egen verktøykasse skal fattige land kunne beskytte seg mot skjeve maktforhold i den globale matvarehandelen. Dessverre vet man med sikkerhet at de mektigste aktørene i en situasjon uten felles globale spilleregler vil ta i bruk hele sitt skitne arsenal av maktmidler. Blant disse er assymetriske bilaterale - og regionale avtaler som virkelig hindrer fattige land i å opprettholde et politisk handlingsrom.

I dag ser vi en tydelig deling i dette spørsmålet mellom Handelskampanjens aktører med Attac, Natur og Ungdom, Utviklingsfondet og bondeorganisasjonene på den ene siden og Kirkens Nødhjelp, Fremtiden i Våre Hender og Fellesrådet for Afrika på den andre.

Skillet går mellom dem som ønsker å intervenere for å endre dagens spilleregler med det verktøyet vi har – og Attacs venner - som ønsker å slippe alt løs – i et anarki hvor vi med sikkerhet vet at den sterkestes rett vil råde.

Attac er videre direkte uredelig når de fremstiller eksportsubsidiene som det eneste problemet i debatten om støtteordninger for landbruket. Nok en gang lar de seg fange av bondeorganisasjonens enkle retorikk og egeninteresser. Subsidieproblemet gjelder i vel så stor grad de støtteordingene som indirekte leder til eksport. WTOs domspanel fant for eksempel at USA hadde skjult eksportsubsidier for å unngå sine kuttforpliktelser når det gjaldt bomull, soyabonner, mais og ris. De vet meget godt at både direkte eksportsubsidiering og de produksjonsdrivende interne støtteordningene begge er omfattende problem og leder til det samme – nemlig dumping.

I det siste forslaget som USA la på bordet vil de faktisk kunne øke de årlige overføringene fra 19,6 til 22,5 milliarder dollar, bare ved å kalle subsidiene noe annet. Effekten er imidlertid den samme, en overproduksjon som ødelegger for lokale produsenter i fattige land.

Rapporten fra SEATINI, som Attac tar til inntekt for sitt syn, slår fast at Afrika trenger juridisk bindende, forutsigbar og langsiktig markedsadgang (innenfor utviklingspolitisk viktige produktgrupper). Attac sier at de ønsker et system hvor hensynet til lokal produksjon og nasjonale markeder går først i utformingen av internasjonale regler.

Spørsmålet som gjenstår blir om Attac tror at det kan oppstå situasjoner hvor afrikanske bønders ønske om markedsadgang i enkelte tilfeller vil stå i direkte motstrid til interessene for norske matprodusenter. Og hvis svaret på dette er ja – hvem sin side velger Attac da?

Sindre Stranden Tollefsen, student

Ser forresten at debatten om matvaresuverenitet dukker opp på Globaliseringskonferansen, med blant annet U-fondet og min tidligere øverstkommanderende, Atle Sommerfeldt, i panelet.

Klokkene raller for deg, Erna

Noen ganger burde ikke varsellampen blinke bare forsiktig.
Rent bortsett fra IA-avtalen og pelletsovner er jo den heftigste debatten nå om dagen om hvor Ola Soldat skal bruke sin muskedunder når han drar utaskjærs.

Senest i Stortinget på mandag, hvor Erna holdt et langt foredrag om at hun i det store og det hele sa seg enig i politikken ført av general Jonas.

Solberg presterte imidlertid følgende kunststykke da hun skulle avrunde:

”Norske soldater skal ikke brukes til en politisk markeringsøvelse rundt omkring i verden”.

Kjære Erna. Burde det ikke ringe i den grimme erindringsbjellen når du hører navnet Kristin Krohn Devold?

Jeg bistår gjerne:
”politisk markeringsøvelse” ”politisk markeringsøvelse” ”politisk markeringsøvelse”.

Mellom hvert hermetegn kan du trekke pusten og høre drønnene fra klokkene, mens du kontemplerer og tenker på Kristin og bestevennen Donald. Og da snakker jeg ikke om typen til Dolly...

…og høre etter om det klinger noen bjeller sånn helt forsiktig langt der inne i bakgrunnen.

De burde imidlertid helst ralle.

Ralle, Erna. Klokkene raller for deg, Erna.

Når du minst venter det…

De vakre, små og store øyeblikkene på film kommer sjelden når du er forberedt. Her er noen.













Reality Bites: I det Ethan Hawke legger på røret og Bono har kommet til punktet (i ”All I Want is You”) hvor han skriker så høyt og lenge at det rister hardt og lenge i hjerterøttene.








Bryllupssangeren: Når Adam Sandler kommer til passasjen i sin egenproduserte låt hvor han forteller Drew Barrymore at hun til og med kan få låne fjernkontrollen fordi han elsker henne over alt på jorden.















Før soloppgang: Når July Delply forlater Ethan Hawke i Wien og du faktisk ikke vet om de noen gang vil se hverandre igjen.














Fire bryllup og en gravferd: Når John Hannah gir seg i kast med W.H.Auden og ikke trekker seg en tøddel på at døden faktisk er helt forferdelig jævlig.

Høstmedisin del I

En av veiene til tilfredshet handler om å fortelle om øyeblikkene på riktig måte. Her er mine utgangspunkt før høstmørket senker seg. (klikk på bildet for større versjon)

Min kone fornekter seg aldri. Og ihvertfall ikke på Montmartre.


En livslang tradisjon under oppseiling.


God venn med torsk.


Kjærligheten blir neppe så mye vakrere enn på Jeløya.

Undertegnedes svarreplikk til U-fondet

Til alle som nå pliktskyldigst har presset seg gjennom disse WTO-tekstene fordi en eller annen vag følelse har sagt at dette muligens er viktig... Nå nærmer vi oss slutten dere!

Det har altså pågått en liten WTO-sekvens mellom meg og U-fondet. Her er de foregående innleggende.

Første INNLEGG
fra undertegnede.

Svaret fra U-fondet.

Svarreplikken:
Den sterkestes rett

Tone Dalen, kommunikasjonssjef i Utviklingsfondet svarer 25.august på min kronikk om Verdens handelsorganisasjon (WTO).

På flere punkter er jeg på linje med Dalen, blant annet det om fattige lands rett til å beskytte eget landbruk ved hjelp av tollmurer.

Dalen bruker Malawi som eksempel for sitt innlegg. Det er sikkert et nyttig pedagogisk grep – dog ikke til noe mer enn å forklare situasjonen i – Malawi.

Jeg stopper imidlertid ved passasjen: "Men mens vi venter på et nytt og rettferdig handelsregime, bør vi heller fokusere på å hjelpe land som Malawi til å investere i et bærekraftig nasjonalt landbruk – hvor matsikkerhet og miljøhensyn blir forent".

Det vi trenger er en intervenering i debatten og et entrepenørskap for hvordan vi skal få de globale handelsreglene til å fungere for utvikling, ikke en tilbaketrekning, slik Dalen her skisserer.

Et av mine sentrale poeng er hvordan venstresiden vegrer seg for å ta offensive grep som kan lede til konstruktive forslag for WTO. Man reduserer sin egen rolle til å handle om hvordan man kan si nei til mest mulig og unnlater å skissere noen realistiske alternativer til dagens handelsregime.

Jeg merker meg at Dalen ikke nevner med et ord det U-fondet har flagget høyest de siste årene – matvaresuverinitetsprinsippet – på tross av at dette forslaget best synliggjør hvor U-fondet står i debatten om globale spilleregler for verdenshandelen.

Matvaresuverenitet er en realpolitisk bløff av dimensjoner. Bilde som tegnes er at fattige land med dette skal kunne få full kontroll over egen landbruksnæring.

Dessverre vet man med sikkerhet at de mektigste aktørene i en situasjon uten felles globale spilleregler vil ta i bruk hele sitt skitne arsenal av maktmidler. Blant disse er assymetriske bilaterale - og regionale avtaler som virkelig hindrer fattige land i å opprettholde et politisk handlingsrom.

Her vil også hovedskillet gå de neste årene – både blant de frivillige organisasjonene – så vel som på den politiske venstresiden. Vi ser en todeling mellom Kirkens Nødhjelp, Fremtiden i Våre Hender og Fellesrådet for Afrika på den ene siden – og Handelskampanjens aktører med Attac, Natur og Ungdom, U-fondet og de norske bondeorganisasjonene på den andre.

Skillet går mellom dem som ønsker å intervenere for å endre dagens spilleregler med det verktøyet vi har – og dem som ønsker å slippe alt løs – i et anarki hvor vi med sikkerhet vet at den sterkestes rett vil råde.