Innlegg fra undertegnede i Morgenbladet

Litt skarpere i tonen her enn i Ny Tid. På trykk i denne utgaven av Morgenbladet.

Attac med bortforklaringer og uredeligheter

Det er bra at Attac ønsker overnasjonale løsninger som sikrer fattige land markedsadgang for sine landbruksprodukter, slik Marte Nilsen og Einar Braathen skriver i Morgenbladet 1. september. Attac er også på riktig spor når de etterlyser et system hvor land som Namibias eksport ikke blir utkonkurrert av EU og USA, samt viktigheten av å høre på sivilsamfunnet i Sør.

Nilsen og Braathen snubler imidlertid kraftig når de argumenterer for at debatten om matvaresuverenitet er begrepsflikkeri fra Fellsrådet for Afrikas (FA) side. Prinsippet innebærer at alle land skal ha full kontroll over verktøyene for egen landbruksnæring.

Det er jo nettopp dette den uhellige alliansen mellom enkelte solidaritetsorganisasjoner og bondeorganisasjonene går inn for.

Dette er i direkte motstrid til et sentralt premiss i WTO, hvor man overgir deler av sin suverenitet til de overnasjonale spillereglene. Fellesrådet for Afrika treffer spikeren på hodet og eksemplifiserer Simen Sætres åpningspoeng på en god måte.

Tanken blant tilhengerne av matvaresuverenitetsprinsippet er at med total kontroll over egen verktøykasse skal fattige land kunne beskytte seg mot skjeve maktforhold i den globale matvarehandelen. Dessverre vet man med sikkerhet at de mektigste aktørene i en situasjon uten felles globale spilleregler vil ta i bruk hele sitt skitne arsenal av maktmidler. Blant disse er assymetriske bilaterale - og regionale avtaler som virkelig hindrer fattige land i å opprettholde et politisk handlingsrom.

I dag ser vi en tydelig deling i dette spørsmålet mellom Handelskampanjens aktører med Attac, Natur og Ungdom, Utviklingsfondet og bondeorganisasjonene på den ene siden og Kirkens Nødhjelp, Fremtiden i Våre Hender og Fellesrådet for Afrika på den andre.

Skillet går mellom dem som ønsker å intervenere for å endre dagens spilleregler med det verktøyet vi har – og Attacs venner - som ønsker å slippe alt løs – i et anarki hvor vi med sikkerhet vet at den sterkestes rett vil råde.

Attac er videre direkte uredelig når de fremstiller eksportsubsidiene som det eneste problemet i debatten om støtteordninger for landbruket. Nok en gang lar de seg fange av bondeorganisasjonens enkle retorikk og egeninteresser. Subsidieproblemet gjelder i vel så stor grad de støtteordingene som indirekte leder til eksport. WTOs domspanel fant for eksempel at USA hadde skjult eksportsubsidier for å unngå sine kuttforpliktelser når det gjaldt bomull, soyabonner, mais og ris. De vet meget godt at både direkte eksportsubsidiering og de produksjonsdrivende interne støtteordningene begge er omfattende problem og leder til det samme – nemlig dumping.

I det siste forslaget som USA la på bordet vil de faktisk kunne øke de årlige overføringene fra 19,6 til 22,5 milliarder dollar, bare ved å kalle subsidiene noe annet. Effekten er imidlertid den samme, en overproduksjon som ødelegger for lokale produsenter i fattige land.

Rapporten fra SEATINI, som Attac tar til inntekt for sitt syn, slår fast at Afrika trenger juridisk bindende, forutsigbar og langsiktig markedsadgang (innenfor utviklingspolitisk viktige produktgrupper). Attac sier at de ønsker et system hvor hensynet til lokal produksjon og nasjonale markeder går først i utformingen av internasjonale regler.

Spørsmålet som gjenstår blir om Attac tror at det kan oppstå situasjoner hvor afrikanske bønders ønske om markedsadgang i enkelte tilfeller vil stå i direkte motstrid til interessene for norske matprodusenter. Og hvis svaret på dette er ja – hvem sin side velger Attac da?

Sindre Stranden Tollefsen, student

Ser forresten at debatten om matvaresuverenitet dukker opp på Globaliseringskonferansen, med blant annet U-fondet og min tidligere øverstkommanderende, Atle Sommerfeldt, i panelet.