Undertegnedes svarreplikk til U-fondet

Til alle som nå pliktskyldigst har presset seg gjennom disse WTO-tekstene fordi en eller annen vag følelse har sagt at dette muligens er viktig... Nå nærmer vi oss slutten dere!

Det har altså pågått en liten WTO-sekvens mellom meg og U-fondet. Her er de foregående innleggende.

Første INNLEGG
fra undertegnede.

Svaret fra U-fondet.

Svarreplikken:
Den sterkestes rett

Tone Dalen, kommunikasjonssjef i Utviklingsfondet svarer 25.august på min kronikk om Verdens handelsorganisasjon (WTO).

På flere punkter er jeg på linje med Dalen, blant annet det om fattige lands rett til å beskytte eget landbruk ved hjelp av tollmurer.

Dalen bruker Malawi som eksempel for sitt innlegg. Det er sikkert et nyttig pedagogisk grep – dog ikke til noe mer enn å forklare situasjonen i – Malawi.

Jeg stopper imidlertid ved passasjen: "Men mens vi venter på et nytt og rettferdig handelsregime, bør vi heller fokusere på å hjelpe land som Malawi til å investere i et bærekraftig nasjonalt landbruk – hvor matsikkerhet og miljøhensyn blir forent".

Det vi trenger er en intervenering i debatten og et entrepenørskap for hvordan vi skal få de globale handelsreglene til å fungere for utvikling, ikke en tilbaketrekning, slik Dalen her skisserer.

Et av mine sentrale poeng er hvordan venstresiden vegrer seg for å ta offensive grep som kan lede til konstruktive forslag for WTO. Man reduserer sin egen rolle til å handle om hvordan man kan si nei til mest mulig og unnlater å skissere noen realistiske alternativer til dagens handelsregime.

Jeg merker meg at Dalen ikke nevner med et ord det U-fondet har flagget høyest de siste årene – matvaresuverinitetsprinsippet – på tross av at dette forslaget best synliggjør hvor U-fondet står i debatten om globale spilleregler for verdenshandelen.

Matvaresuverenitet er en realpolitisk bløff av dimensjoner. Bilde som tegnes er at fattige land med dette skal kunne få full kontroll over egen landbruksnæring.

Dessverre vet man med sikkerhet at de mektigste aktørene i en situasjon uten felles globale spilleregler vil ta i bruk hele sitt skitne arsenal av maktmidler. Blant disse er assymetriske bilaterale - og regionale avtaler som virkelig hindrer fattige land i å opprettholde et politisk handlingsrom.

Her vil også hovedskillet gå de neste årene – både blant de frivillige organisasjonene – så vel som på den politiske venstresiden. Vi ser en todeling mellom Kirkens Nødhjelp, Fremtiden i Våre Hender og Fellesrådet for Afrika på den ene siden – og Handelskampanjens aktører med Attac, Natur og Ungdom, U-fondet og de norske bondeorganisasjonene på den andre.

Skillet går mellom dem som ønsker å intervenere for å endre dagens spilleregler med det verktøyet vi har – og dem som ønsker å slippe alt løs – i et anarki hvor vi med sikkerhet vet at den sterkestes rett vil råde.