Tyskland: Stolt av å skifte mening

Det har ikke vært vanskelig å hate det tyske fotballandslaget. Eller mye annet som er tysk for den del.

Et lite utdrag:

*Maskinfotball
*Rudi Völlers spyttklyse
*Franz Beckenbauers holdning til kvinner
*Lothar Mättheus' holdning til kvinner
*Jürgen Kohler (trenger jeg utdype?)
*Tyske bobilturister som kjører sakte og tar all fisken vår - jada de er de verste.
*Begrepet "Ordenung müss sein". Et menneskefiendtlig uttrykk.
*Lebensraum.
*Herman Görings siklende grisetryne. (forøvrig dropper vi nazismen i denne omgang og bare slår fast at han var jævlig stygg og usympatisk, men antakelig hadde peiling på kunst)
*Tysk sladrepresse som kødder med vår royale nasjonalhelligdom.
*At de lurte kong Hamsun opp i stry.

Vel. Nå er det avviklet. For vi har Klinsy og Torstein Frings. Plutselig våkner alle mine gode assosiasjoner.



*Berlin, som vekker alle mine mest klisjefulle bilder av det bohemske raddisliv.
*Hamburgs kneipper, hvor gjestene vekslet om hvem som stod i baren.
*Ølpølsene og de fnisende jentene i Nürnberg.
*Bertholt Brechts bidrag til det politiske teater.
*Second Hand - markedet i Hamburg.
*Å se Morten Harket bli dyrket av tyske kvinner i lederhosen im Sportshälle.
*Joskcha Fishers udødelige "Zju havesn't mazte zhe caze", sagt lespende og indignert til Donald Rumsfeldt som prøvde å bevise hvorfor man burde gå til angrep på Irak.

Med flere hender på rattet

Er medarbeiderstyrte bedrifter løsningen for venstresiden?

Audun Lysbakken svarte godt på utfordringen da han nylig på et debattmøte ble oppfordret til å svare om venstresidens eneste svar alltid var ”mer stat”. Han kunne vært retorisk og stilt spørsmålet tilbake om deres svar bare var ”mer marked”. Men det gjorde han altså ikke. Han tok opp hansken og sa at svaret var mer demokrati. Et godt svar.

Når jeg diskuterer politikk med mine liberalistiske høyre- eller ”ansvarlige” Arbeiderpartivenner i Bergen, er som regel hovedankepunktet mot SV den fraværende eller naive næringspolitikken.

SV bør benytte anledningen mens de er i regjering. I sitt partiprogram står nemlig følgende: ”SV ønsker å etablere et eget lovverk og opprette en ny selskapsmodell for arbeiderstyrte bedrifter”.

I Morgenbladets artikkel om tema diskuteres flere sider ved dette, deriblant om dette egner seg for alle typer virksomheter. Konklusjonen er at den nok passer best for den kunnskapsintensive sektoren. Hvilket vil bli viktigere og viktigere for Norge i årene som kommer.

Dette er en morsom idé som tegner et mye større bilde med klare ideologiske rammer. La oss håpe denne debatten kan prege høsten.

Det gnistrer. Igjen.

Changemaker har med sin kampanje mot WTOs TRIPS-avtale skapt politiske resultater. Enda en gang.

Rekken av resultater begynner å bli lang. I 2004 vant man frem i kravet om at Norge ikke skal kunne delta i forebyggende krig.

I 2005 kjemper man frem en utreding av en gjeldsdomstol. Dette kommer i kjølvannet av kampanjen mot diktatorgjeld.

Og nå. Melder Utenriksdepartementet at Norge vil endre reglene for utbyttedeling på immaterielle ressurser.

Fy faen. Så jævlig bra. Jeg har ikke vært så inspirert på lang, lang tid.

Vaklevoren og utilfreds?

Min hustru skiftet hårfarge fra tid til annen da hun var yngre. Min svigermor mente det var de gangene hun var usikker.

Ikke så ofte, men fra tid til annen, dumper jeg bort i folk som til stadighet snur sitt eget liv på hode. Noen ganger fordi de beveger seg fra en relasjon raskt over i en annen. Andre ganger fordi de avslutter studier før de er slutt og hopper over på nye. De skifter jobb og de skifter oppfatninger.

Og de føler seg ofte mislykket. Det vil si, de føler seg ofte høyt oppe og langt nede.

Når de føler seg mislykket er det gjerne fordi de er bekymret for hva ”de andre” vil mene. Så hva er det de sammenlikner seg med?

Jeg tror bilde av ”de andre” er den stødige personen, som gjør nødvendige justeringer langs veien. Ingen store omveltninger, men trygge, solide beslutninger som følger en mer eller mindre uttenkt rute.

Finnes disse menneskene? De som har løpet lagt og bare gjør den nødvendige navigeringen underveis? Og hvordan ser egentlig innsiden av hodene deres ut? Har de bedre liv? Har de en høyere gjennomsnittelig tilfredshet – og er det i så fall et mål?

Mange spørsmål. Jeg vet ikke om jeg har så mange svar.

De utålelige: Venstresidens himmelstormende uredelighet

Jeg har brukt for mye tid på å irritere meg over to grupper i det i siste. Her er en liten utladning.

Først dem det er enkelt å mislike, men som jeg egentlig bruker minst energi på. Dette er dem som mener familien er hele verdens grunncelle. Det finnes kun ett vindu man kan se livet gjennom, og det er det som er tegnet opp av pliktene til familien og Vårherre. Her leves det eneste gode liv, og alle som ikke makter dette, faller i kategorien mindre vellykket.

Flere i denne kategorien er intelligente nok til ikke å artikulere sin aversjon mot avvikerne i rene ord, det bare skinner igjennom i hver eneste pore av deres legeme når du møter dem. La meg ikke dvele mer med disse. Jeg har de fleste av dem på en armlengdes avstand.

Langt verre er det med dem jeg omgås til daglig. Dem som skal utgjøre motstykke til de ovenfornevnte. De befinner seg selvsagt på venstresiden politisk. De er gjerne opptatt av globale fordelingsspørsmål. De behersker det urbane, liberale levesettets til fingerspissene. De misliker FrP – mest fordi de har en ond politikk, og litt fordi de ikke eier en kvalifisert smak.

Vel, så langt, så godt. Jeg misliker dem da ikke for dette.

Det kvalmende er når den militante sekularisten i dem våkner. Når sitater av typen ”Ja, dere i Kirkens Nødhjelp mener jo alle de riktige tingene. Dere har liksom forstått det. Det politiske fokuset dere løfter i offentligheten trengs sårt. Dessverre kan jeg nok ikke støtte dere. Vi må jo ikke glemme korstogene”.

Hva er dette for en syk, syk verdensanskuelse? Hvordan er det mulig at mennesker som vifter de liberale verdienes store fane er i stand til slike kommentarer? Noen må ta seg en tur i sitt eget hode og gjennomføre en skikkelig storrengjøring.

Det aller pinligste: hva har du lest sa du?

Hvordan snakke om bøker? Det må jo gå på tryne. Enten blir det helt platt. Eller pretensiøst. Jeg aner ikke hvordan dette skal gjøres. Men nå skal jeg prøve.

La meg ta utgangspunkt i noen av mine venners forhold til bøker. De illustreres ved følgende fritt omskrevne sitater:

”Jeg leser ikke noe annet enn klassikerne, har ikke så mye tid”

”Jeg gidder faen ikke lese klassikere. Det er pretensiøst bullshit. Kanon meg i ræva! Gi meg gnomer og troll”

”Jeg orker ikke lese i semestrene, da har jeg mer enn nok med pensum – kobler heller av med tv”

”Jeg orker ikke skjønnlitteratur, det er bare melodramatisk og individualisert vås som ikke har noe annet prosjekt enn navlebeskuing”

Det er mye følelser knyttet til lesing av bøker. Åpenbart fordi det sier noe om hvem du er. Jeg har brukt mye tid på å unnskylde at jeg selv har satt av tid til klassikerne de siste årene.

Først Shakespeare, så Ibsen, Hamsun og Mykle. Så Marques, Dostojevskij, Hemingway og Balzac.

Ble jeg klokere? Fikk jeg en dypere innsikt? Vel. Det handler vel ikke om annet enn å vekke engasjement. Shakespeare kan åpenbart leses på en overflatisk nivå, plottet holder som regel i massevis for å bli underholdt. Flere av Hamsuns verker, f.eks Pan og Victoria kan leses som lett medrivende romantiske historier. Dostojevskij som god krim. Balzac som en god tidsskildring.

Likevel har flere av disse forfatterne evnen til å legge inn noen nivåer til. Øke kompleksiteten og gi deg følelsen av at du blir trukket inn i et univers med litt mer dybde, en dybde som du kan utforske om du vil.

Siden jeg først er i gang, vil jeg gjøre noe så deilig som å lage en pen liten liste over de mest gnistrende leseropplevelsene de siste årene:

1)Agnar Mykle: Lasso og Sangen må leses i sammenheng. Når Embla trer frem for Ask vil enhver 23-årig mann se lyset i enden av den svarteste tunnel.

2)King Lear: måten den avkronede kongen faller dypere og dypere er en studie verd.

3)Far Goriot (Balzac): les den gjerne i sammenheng med King Lear. Temaet om en ødelagt fars forhold til sine døtre er engasjerende.

4)Pan og Victoria: enkelt, komplekst og uendelig vakkert.

5)Vildanden: tar temaet jeg hater mest, nemlig hvorfor sosialdarwinismen vinner til slutt.

6)For så høgt har eg elska (Bjørn Sortland): for alle oss som kommer fra vestlandet og har sett det dypeste mørke i indremisjonen er dette et must.

WTO åpner slusene for kunnskapsbølgen

I fjor var det Braanen og Brox mot Fossen, Trettvoll og Hylland Eriksen. Nå tar WTO debatten. Og denne gangen er det ikke gutta på gølvet som angripes…

”India står i spissen for en gruppe utviklingsland som krever at det norske markedet for tjenester åpnes for reell konkurranse”. Skriver N24 i dag.

Som jeg har skrevet om tidligere arbeider Utenriksdepartementet på spreng med nye forslag til et slagkraftig WTO-regime på arbeidstakerrettigheter.

Nå vil nemlig kunnskapsintensiv arbeidskraft inn på det norske markedet; ingeniører, arkitekter, leger. Da er antakelig artiklene om ”brain-drain”, like om hjørnet, at de beste hodene rømmer de fattige landene.

For norsk debatt kan det imidlertid være befriende er at dette er den kunnskapsintensive delen av arbeidsstokken. Lenge har akademikere og middelklasse vært dømt ufølsomme, fordi det er den arbeidsintensive delen av arbeidende nordmenn som er i faresonen.

Nå er det åndseliten som selv er i faresonen. Og selvsagt kommer debatten om lønn først opp. Det er forståelig, men trist for debatten. Hvis vi nå kunne brukt dette som en strategisk brekkstang for å konstruere et skikkelig gulv, på basis av grunnleggende ILO-konvensjoner, men holde lønnsdebatten på en armlengdes avstand en stund, kunne dette blitt spennende.

Her er "gulvet": Et par grunnleggende ILO-konvensjoner:
Free choice of employment (Art. 6); just and favourable working conditions (Art. 7); freedom of association and collective bargaining (Art. 8 and 9); abolition of child labour (Art. 10).

Sommerlektyre: Hvorfor jeg tok feil

Hvis jeg hadde tenkt å lese disse i sommer, hva burde jeg egentlig ha lest da?
"How to read and Why" Harold Bloom

"Fair trade for all" Joseph Stiglitz

"La den rette komme inn" John Ajvide Lindquist

"Notes on a scandal" Zoe Heller

"Line of beauty" Allan Hollinghurst

Frihandel: den gigantiske bløffen

Det drar seg mot avgjørende forhandlinger i WTO. Da er det godt at vi har en homse fra Massachuttes.

Mange av oss har fulgt med på fremveksten av ulike tankesmier i Norge. De tre største av dem er Manifest, LibLab og Civita. Disse er inspirert av de amerikanske og britiske modellene, som på ulike måter har hatt stor påvirkning for politikken i disse landene.

Fra de liberalistiske versjonene av disse tankesmiene har blant annet bilde av frihandel dukket opp. Gjennom friest mulig handel med varer og tjenester skal fattige mennesker kunne løftes opp av elendigheten.

Denne linjen ble plukket effektivt i sist høsts disputt om WTO, blant annet av Siv Jensen og Erna Solberg. Spesielt Jensen gikk langt i sitt angrep på bøndene - i hvertfall i sitt eget hode - som de fattiges fanebærer.

Tollsatsene måtte kuttes. Varer og tjenester måtte kunne flyte friere. Fokuset var spesielt på landbruket.

Nå vet ikke jeg om det er deres intensjon, men så langt jeg kan se vil det være en gigantisk realpolitisk bløff, så lenge rike lands myndighetene subsidierer sine bønder i hue og ræva.

Dette har INGENTING med frihandel og gjøre - og viser - som den amerikanske kongressmannen Barney Frank sier det så elegant:

"Mr. Chairman, I am here to confess my reading incomprehension. I have listened to many of my conservative friends talk about the wonders of the free market, of the importance of letting the consumers make their best choices, of keeping government out of economic activity, of the virtues of free trade, but then I look at various agricultural programs like this one. Now, it violates every principle of free market economics known to man and two or three not yet discovered.

La oss starte et grandiost byggverk

Jeg føler janteloven ikke lever like sterkt i bloggosfæren. La meg derfor være frekk nok til å starte et lite byggeprosjekt. Bli gjerne med.

Er litt usikker på i hvilke ende dette bør begynne med, så starter kanskje ikke ut med en tilstrekkelig grunnmur. Av ulike grunner er dette ikke uttømmende, men et vaklevorent byggverk. Nok om det.
--------------------------------
Det freidige målet: å forandre verden

Overordnet premiss: Det må overføres velstand fra den rike del av verden til den fattige.

Underordnet premiss: Handel har størst potensiale for å få dette til og WTO er den mest effektive institusjonen.

Nødvendig oppgjør: holdinger av typen "men all erfaring viser jo at folk ikke kan handle seg til utvikling".

Dette er en grisete argumentasjon, da premisset - som de fleste av oss er enige om - er at reglene ikke har vært rettferdige så langt, men at vi må arbeide for at de skal bli det.

La oss starte ut med to sentrale deler av byggverket. Ja. La oss gape jævlig høyt.

1)Landbruksreform
2)Arbeiderrettighetsreform

Dette er et kunstig skille, fordi de begge griper kraftig i hverandre. La oss likevel prøve, om ikke annet, så for pedagogiske årsaker.
I svært, svært korte trekk:

1)Landbruksreform:
Subsidier: Dette vil være den viktigste delen å få reformert. Her må det på plass tiltak som gir fattige land rett til å beskytte seg mot varer som er subsidiert for eksport både direkte og indirekte. Land i nord må legge om sitt landbruk slik at det ikke er grunnlagt på bruk av skadelige subsidier.

Tariffer: Dette er viktig, men verdiløst så lenge subsidiene ikke kuttes. Illusjonen til høyresiden om at en senking av tariffer vil være saliggjørende for fattige i sør er en gigantisk realpolitisk bløff, omtrent på størrelse med prinsippet om matvaresuverenitet.

En av de største utfordringene:
*Få til en dreining som premierer arbeidsintensivt landbruk.

2)Arbeiderretigheter:
Et slagkraftig regime som tar opp i seg de grunnleggende ILO-standardene: free choice of employment (Art. 6); just and favourable working conditions (Art. 7); freedom of association and collective bargaining (Art. 8 and 9); abolition of child labour (Art. 10).

Noen av de store utfordringene:
*Hva betyr dette for lønnsnivåer?
*Vil ikke dette slå veldig urettferdig ut for arbeidsintensive sektorer?