Min hustru skiftet hårfarge fra tid til annen da hun var yngre. Min svigermor mente det var de gangene hun var usikker.
Ikke så ofte, men fra tid til annen, dumper jeg bort i folk som til stadighet snur sitt eget liv på hode. Noen ganger fordi de beveger seg fra en relasjon raskt over i en annen. Andre ganger fordi de avslutter studier før de er slutt og hopper over på nye. De skifter jobb og de skifter oppfatninger.
Og de føler seg ofte mislykket. Det vil si, de føler seg ofte høyt oppe og langt nede.
Når de føler seg mislykket er det gjerne fordi de er bekymret for hva ”de andre” vil mene. Så hva er det de sammenlikner seg med?
Jeg tror bilde av ”de andre” er den stødige personen, som gjør nødvendige justeringer langs veien. Ingen store omveltninger, men trygge, solide beslutninger som følger en mer eller mindre uttenkt rute.
Finnes disse menneskene? De som har løpet lagt og bare gjør den nødvendige navigeringen underveis? Og hvordan ser egentlig innsiden av hodene deres ut? Har de bedre liv? Har de en høyere gjennomsnittelig tilfredshet – og er det i så fall et mål?
Mange spørsmål. Jeg vet ikke om jeg har så mange svar.
3 comments:
Korleis kjennest det eigentleg å starte eit innlegg med orda "Min hustru"?
Ein smule gammalmodig ordval, men det er kanskje meininga?
Jeg mener du viser tegn til slitasje, gode venn. Lengter du kanskje selv etter den STORE OMVELTNINGEN som skal skape deg om til det du drømte om å bli da du var liten? Kanskje det er de små grå som spretter ut, og den lille gnomen på venstreskulderen sier - nå Sindre, er det snart barn, volvo, rekkehus og hytte i syden. Hva skal det bli av den dynamiske, moderne, fremadstormende og evig unge tollefsen som skulle legge verden for sine føtter og spinne et nett for seg og sitt prosjekt?
Omveltninger er bra, og jeg snakker også her på egne vegne. La oss knuge forandringen til vårt fuglebryst, og kose med den, ønske den velkommen inn i barmen, så må vi bare huske å ikke miste oss selv i prosessen.
Jaja. Jeg hadde trodd jeg kom meg unna med å late som om det var en annen person he,he.
Hustru: Det er av de tingene som gjør godt, Vegard.
Skarpe Tarje: Jada. Sikkert slitasje. Jeg ville ikke engang prøvd å late som om jeg ikke takler overgangen til voksenlivet.
Det skjer nemlig nå. Hele tiden. Og det er faen meg ingen liten gnom.
Det er en jævla mega-gnom som roper i megafon.
Men det begynner å komme seg. Når jeg nå kommer nærmere den nye meg.
Som jeg gjenskaper hele tiden. Spesielt akkurat nå.
For dem som har problemer med å forestille seg helt hva dette faste selv som vi spinner rundt egentlig er.
Post a Comment