Den gode samtales forbannelse

Blant de gode ting i livet står for meg den gode samtalen blant de aller fremste. Jeg nøler ikke med å si at å bli avskåret fra ukentlige påfyll er jamngodt med å rive bort bunnplanken i tilværelsen. Alle kan imidlertid ikke delta.

Et sikkert kjennetegn ved den gode samtalen er at den er bredspektret - den bør kunne forflytte seg fra tant og fjas til følelseslivets mest kompliserte tentakler med én enkelt kommentar. På sitt beste kan fjaset gjerne belyse det vanskelige på en ny måte, eller ganske enkelt slippe ut all guggen av det kjipe.

Forbannelsen ligger i hvem disse samtalene kan føres med. Her er den en rekke spilleregler. Som er uhyggelig begrensende og som meget godt kan oppfattes ekskluderende. Rettelse: de ER eksluderende.

Her er noen av spillereglene:

1)Referanserammene må være noenlunde like. Jeg gidder ikke bruke tid på å forklare folk det implisitte i hver eneste setning.

2)Løssluppenhet er en forutsetning. Du skal ikke tenke fire trekk frem i samtalen for å unngå å sette deg selv i et dårlig lys. Ugjennomtenkte innskytelser er av det gode.

3)Åpenhet. Kanskje det viktigste. Hvis én blottlegger hele sitt følelsesliv uten å få noe tilbake vil den skjeve balansen ødelegge samtalen.

4)Selvironi. Skryt gjerne av deg selv, men uten at du i neste setning banker deg selv ned i driten er du ikke mye verd.

For øvrig er samtalen om samtalen en av mine favorittdisipliner…