Innlegg fra undertegnede i Vårt Land

Dette innlegget stod på trykk i Vårt Land s.3 mandag 10.juli.

Når navleloet tar kvelertak

Hvorfor klarer aldri norsk offentlighet å synliggjøre hvem som virkelig tar konsekvensene av våre valg?

Det første, og klareste eksemplet er debatten om gasskraftverk. For den jevne nordmann blir det tegnet et bilde hvor hensynet til småsei og kobbe er det sentrale i debatten.

I bakgrunnen kveles de forsiktige pipene fra slumbarna i Bangladesh som neppe overlever neste storflom forårsaket av klimaendringer. De knebles effektivt av den norske offentlighet. Fra de mest offensive liberalistene til den stokk reaksjonære ansamlingen av kraftsosialister og – overraskende nok – den norske miljøbevegelsen – som i kor fremstiller dette som et nasjonalt anliggende.

Fra oss som hører argumentene fra innsiden av miljøorganisasjonene får man det noe overraskende svaret at dette handler om strategi. Det er visstnok slik at hvis man klarer å gjøre debatten om oljeutbygging tilstrekkelig nær (altså norsk), vil man ha større mulighet til å lykkes. Kanskje er det på tide å spørre seg hvorfor man nå er skjøvet over på defensiven av utbyggingsivrige frontsoldater fra næringsliv, lokalpolitikk og den alltids like reaksjonære Jens Stoltenberg?

Høstens WTO-debatt var et tilløp til de debattene vi trenger i årene som kommer. Dessverre sporet debatten av ved at Siv Jensen tok rollen som frontsoldat for de marginaliserte småbøndene i Afrika.

Debatten ble dratt ut i det perverterte da hun og Dagens Næringsliv tegnet et bilde hvor man skulle velge mellom norske og afrikanske bønder. Det hele ble en dårlig skjult dekkoperasjon for deres egentlige oppgjør, det om overføringene til landbruks-Norge.

For dem av oss som hadde ønsket oss en felles dugnad for å endre norsk WTO-politikk, var dette bare startskuddet på skuffelsene.

Blant dem som bidro sterktest til å trykke debatten ned i gamle grøfter var bøndenes eget hofforgan, avisen Nationen, som henfalt til det outrerte bilde hvor organisasjoner som Fremtiden i Våre Hender og Kirkens Nødhjelp løp den globale agrobuisnessens ærend. Logikken fra bøndene var militant, og minte ikke så rent lite om den George Bush jr. forfekter: hvis du ikke er med oss, er du mot oss. Hvis du ikke støtter min politikk, støtter du deres.

Egentlig hadde WTO-debatten potensiale til å bli noe substansielt nytt i et globalisert mediebilde. For første gang så vi virkelig hvordan nasjonale – og i sin tur - internasjonale beslutninger påvirker både norske arbeidsplasser og fattigfolk på landsbygden i vest-Afrika.

Isteden ble den redusert til en tradisjonell debatt mellom de klassiske norske frontene, hvor høyresiden ikke klarer å se lengre enn smale bedriftsøkonomiske prinsipper, mens de nasjonalistiske bondesympatisørene tviholder på de tradisjonelle innretningene for landbruket.

Når spørsmål åpenbart har globale konsekvenser bør debatten også preges av globale perspektiver. Regjeringen bør være de første til å svare: hvordan er det mulig å sende fiskeri – og landbruksministeren til WTOs ministermøte, mens utviklingsministeren blir sittende igjen hjemme? Og videre, hvor er samme mann når en av verdens største eksportører av klimaendringer bestemmer om man skal bygge forurensende gasskraftverk?