Bistandens dilemma

av Therese Vangstad, spesialrådgiver og Sindre S Tollefsen, seksjonsleder i Kirkens Nødhjelp.

På trykk i Aftenposten 29.12.2011.

Aftenposten har denne høsten satt et kritisk fokus på bistand. Slik vi ser det er et slikt fokus av det gode. Her vil vi vise tre dilemma fra vårt perspektiv.

Et første dilemma er at en bistandskrone går gjennom åtte ledd av rapportering samtidig som vi skal være så effektive som mulig. Det er forståelig at folk ønsker at minst mulig går til administrasjon. Men når vi forvaltningsmessig skal kunne garantere at pengene kommer frem, og samtidig gi en stadig bedre resultatvurdering, kan det oppstå motsetningsforhold.

Vi skal bygge lokal kapasitet og gjøres oss selv overflødige på sikt. Da må vi bygge administrasjonskapasitet hos dem vi samarbeider med. Kanskje ville vi gjort det enklere for oss selv ved å kjøre norske instanser fra Oslo til landsbygden i Afghanistan. Da ville vi imidlertid bommet på målet om å bygge lokal kapasitet.

Et annet dilemma handler om valget mellom risiko og å ivareta et humanitært mandat. I år er svinnet 1,26 prosent av omsetningen i norsk dagligvarebransje. Det tilsvarer 3,5 milliarder kroner. UD gransket nylig norske bistandsmidler tilbake til 2007. Da rapporten ble presentert i Dagsrevyen, ble det slått stort opp at 24 millioner, eller 0,03 prosent av bistanden ikke var kommet frem der den skulle.

Bistanden skal hjelpe folk som bor i land med fattigdomsproblemer og humanitære kriser. I tillegg er statsapparatene gjerne dysfunksjonelle, korrupsjonen utbredt og det er en betydelig sikkerhetsrisiko. Vi kunne valgt mer velfungerende samfunn, men da ville vi sviktet vårt humanitære mandat.

Spørsmålet er om vi i dag har en fornuftig risikodeling for offentlige midler. Noen år tilbake stakk en utro tjener av med et stort pengebeløp i Sudan. KN erstattet pengene for å kunne gjennomføre prosjektet. I tillegg betalte vil tilbake hele beløpet til norske myndigheter. Vi erstattet altså summen to ganger med egne midler. De skadelidende er mennesker som lever i fattigdom. Et mer fruktbart system for norske myndigheter ville sørget for en risikodeling.

Det at vi skal ha et konstant fokus på rapportering og dokumentasjon av at bistanden ikke kommer på avveie, betyr imidlertid ikke at bistanden fungerer optimalt og at vi alltid når våre mål. Fine og avstemte rapporter må ikke få oss til å tro at disse alene vil sikre fattigdomsreduksjon og utvikling.

Aftenpostens serie synliggjør også et tredje dilemma. Bistandsaktørene må vise at bistand er viktig for utvikling, men samtidig snakke nøkternt om hvilke resultater vi kan forvente. Norsk bistand får en uproporsjonalt stor rolle sammenliknet med andre politikkområder. Den totale globale bistanden er i dag på om lag 100 milliarder dollar. Samtidig unndrar rike selskaper 160 milliarder dollar i skatt fra fattige land. Verdenshandelen beløper seg til 15.000 milliarder dollar. Klimaendringene kan koste oss 4000 milliarder dollar. Det finnes 600 millioner håndvåpen i verden. Norske myndigheter må gjøre politiske grep utover bistand. Det er her de store utviklingseffektene vil ligge.

En stor klump av godhet

av Lars Laird Eriksen og Sindre S Tollefsen, Morgenbladet, 2.12.2011

Hva ligger bak begrepene «politisk korrekt» og «godhetsregimet»?

Hvordan brukes disse to merkelappene, og finnes det noen linker mellom dem? Etter 22/7 har mange nordmenn diskutert hvilken form vi ønsker på den offentlige debatten i Norge. Festivalleder for Protestfestivalen i Kristiansand, Svein Inge Olsen, sa nylig til NRK: «Min oppfatning har vært at veldig mye debatter, seminarer og alt sånt de siste årene har vært veldig politisk korrekt. Veldig lav toleranse for hvem som skal delta og veldig stor forutsigbarhet.»
Olsen er ikke alene om å snakke om politisk korrekthet. En rask gjennomgang av artikler i Atekst viser at begrepet ble brukt 1243 ganger på 90-tallet, mens det øker til 9674 ganger i det påfølgende tiåret.

Begrepet er ofte brukt som en negativ merkelapp og kan leses på tre ulike plan. De politisk korrekte anklages for å være arrogante, lite autentiske og intellektuelt slappe. Det arrogante ligger i makten som «de politisk korrekte» blir tillagt. «Ekspertkunnskapen» fremstilles som et lukket kretsløp, adskilt fra folk flest, praktiske erfaringer og sunn fornuft. Samtidig presenteres et bilde av at «de politisk korrekte» har maktens øre, eller til og med er maktens utøvere.
Det lite autentiske ligger i anklagen om at de politisk korrekte er mindre opptatt av å finne sannheten enn å finne meninger som gir prestisje i det lukkede besserwisserkretsløpet. Den politisk korrekte spør ikke «mener jeg dette?» men «kan jeg mene dette?»
Ut fra dette springer det ut to andre anklager. Det ene er anklagen om naivitet. Den politisk korrekte er, ifølge kritikeren, mer opptatt av å fremstå som godhjerta enn å løse faktiske problemer. Den andre anklagen ligger i at de politisk korrekte har plassert seg på toppen av en moralsk rangorden. Dette henger sammen med den tidligere nevnte arrogansen; den politisk korrekte ser ikke bare på seg selv om dyktigere, men også moralsk bedre, enn andre mennesker.
Til slutt blir de politisk korrekte fremstilt som intellektuelt late. Dette henger sammen med anklagen om manglende autentisitet. Den politisk korrekte griper til hva de toneangivende mener, fremfor selv å ta bryet med en selvstendig og ærlig sannhetssøken. Konsekvensen er at den politisk korrekte ukritisk adopterer en pakkeløsning av meninger. Hvis du har et korrekt syn på homsene, har du også det korrekte synet på innvandrere, i spørsmålet om arv og miljø, i miljøspørsmål og om feminisme.

Karl Ove Knausgård satte ord på kritikken av den politiske korrektheten. Tema var mannsrollen, en forlengelse av Knausgårds andre bok i «Min Kamp»-serien. Etter å ha fått mye kritikk fra flere hold, sa Knausgård: «Det som gjør meg forbanna, er ideologien i det, at det finnes et system av meninger og holdninger som utgir seg for å være absolutt sanne, og som ikke lar seg utfordre, fordi de også representerer det gode».
Vi vil bruke Knausgårds ord for å illustrere en sammenheng mellom tanken om det politisk korrekte og et annet begrep, nemlig godhetsregimet. Begrepet ble lansert av UiB-professor Terje Tvedt, om samrøret mellom partene som er involvert i bistand i Norge. Tvedt klarte å fange noe flere har tenkt: Fordi det er en hjertegod handling å gi bistand, er det ingen som egentlig bryr seg om resultatene. Videre: Fordi alle vil gjøre det gode, er det ingen som stiller kritiske spørsmål. Til slutt: Fordi alle er enige, er det likegyldig om de den ene dagen er generalsekretær i Røde Kors, og den neste dagen utenriksminister i Norge. De er bare en del av én stor klump av godhet og makt.
I sin bok «FrP-koden» fra 2007 peker Magnus Marsdal på hvordan denne godheten kan brukes som et maktmiddel: «Det er ikke utenkelig at noen, kanskje uten å være klar over det, anvender sin egen globale godhet som symbolsk våpen mot grupper som står lenger nede i den innenlandske samfunnskampen, og som er mindre veldedig innstilt.» Sitatet belyser en mulig sammenheng mellom de to begrepene: De som er en del av bistandsverdenens «godhetsregime» må ofte finne seg i å bli plassert blant «de politisk korrekte» også, og rammes dermed av den samme kritikken som nevnes innledningsvis i denne artikkelen.

«Det politisk korrekte» i bistandsbransjen opererer på minst to nivåer. Fra et utsideperspektiv fremstår hele bransjen som politisk korrekt, og alle som utøver bistandskritikk blir automatisk gjort til den slemme.
Ser vi på aktørene fra innsiden, går det et skille mellom aktørene langs minst tre akser. For det første går det en akse fra organisasjoner som arbeider gjennom et samarbeid med lokale organisasjoner i fattige land, og aktører som selv utfører jobben gjennom vestlige bistandsarbeidere.
For det andre går det en akse fra dem som velger å utfordre makthavere for å gjøre noe med årsakene til fattigdom, til mer tradisjonelle aktører som begrenser seg til å lindre konsekvensene av fattigdom. Her vil du for eksempel kunne konfrontere mektige norske særinteresser som norsk landbrukssektor, våpenindustri og oljebransje.
For det tredje går det en akse gjennom kommunikasjonsfeltet. På den ene siden står aktører som ser på sin egen kommunikasjon i Norge primært som et middel for å samle inn penger. På den andre står de som mener at bistanden står i fare for å stakkarsliggjøre mennesker som lever i fattigdom, noe som på sikt kan svekke en langsiktig kamp mot det samme problemet.
Begrepene får en paradoksal plass i debatten mellom bistandsaktørene. Alle føler at de sparker oppover: Fadderorganisasjoner som har entret markedet den siste tiden føler at de sparker oppover mot et selvgodt og bedrevitende miljø av etablerte, statsstøttede organisasjoner. De etablerte kan i større grad unne seg den luksus det er å komme med kontroversielle politiske utspill, uten å miste inntektsgrunnlaget sitt.
De mer politisk mobiliserende organisasjonene føler at de sparker oppover mot en tilsynelatende kompakt motstand mot å gjøre bistand kontroversielt. De opplever slett ikke at de representerer noen dominerende makt, verken i kampen om meningene, kampen om avgjørelsene, eller kampen om pengene.

Merkelappene de «politisk korrekte» og «godhetsregimet» er ikke nødvendigvis ment å treffe akkurat de samme aktørene, men det de utgjør er en tilsvarende retorisk teknikk. Det geniale med begge grepene er at de anklager noen for å representere et selvforherligende hegemoni, at de ikke er i stand til å tenke selv, og at de er forutsigbare. Dermed vil en hver kritiker umiddelbart fremstå modig, klarsynt og selvstendig tenkende.
Da er det viktig at å huske at begreper som «politisk korrekt» eller «godhetsregimet» ikke er noe mer enn hersketeknikker, og altså ikke reelle argumenter. Men merkelappene er effektive fordi de har et element av sannhet i seg: det finnes en liten, komfortabel og innflytelsesrik del av befolkningen som rammes av de to merkelappene.
Allikevel: Kampen for marginaliserte grupper i samfunnet og for en mer rettferdig verden kjempes av mange flere. Denne kampen er for viktig til å bli redusert til en kritikk av disse gruppene. Hvordan møte dette problemet? Bedre argumenter og en respektfull tone er en god start.

http://www.morgenbladet.no/article/20111202/OIDEER/111209991