Innlegg fra undertegnede i Vårt Land

Dette innlegget stod på trykk i Vårt Land s.3 mandag 10.juli.

Når navleloet tar kvelertak

Hvorfor klarer aldri norsk offentlighet å synliggjøre hvem som virkelig tar konsekvensene av våre valg?

Det første, og klareste eksemplet er debatten om gasskraftverk. For den jevne nordmann blir det tegnet et bilde hvor hensynet til småsei og kobbe er det sentrale i debatten.

I bakgrunnen kveles de forsiktige pipene fra slumbarna i Bangladesh som neppe overlever neste storflom forårsaket av klimaendringer. De knebles effektivt av den norske offentlighet. Fra de mest offensive liberalistene til den stokk reaksjonære ansamlingen av kraftsosialister og – overraskende nok – den norske miljøbevegelsen – som i kor fremstiller dette som et nasjonalt anliggende.

Fra oss som hører argumentene fra innsiden av miljøorganisasjonene får man det noe overraskende svaret at dette handler om strategi. Det er visstnok slik at hvis man klarer å gjøre debatten om oljeutbygging tilstrekkelig nær (altså norsk), vil man ha større mulighet til å lykkes. Kanskje er det på tide å spørre seg hvorfor man nå er skjøvet over på defensiven av utbyggingsivrige frontsoldater fra næringsliv, lokalpolitikk og den alltids like reaksjonære Jens Stoltenberg?

Høstens WTO-debatt var et tilløp til de debattene vi trenger i årene som kommer. Dessverre sporet debatten av ved at Siv Jensen tok rollen som frontsoldat for de marginaliserte småbøndene i Afrika.

Debatten ble dratt ut i det perverterte da hun og Dagens Næringsliv tegnet et bilde hvor man skulle velge mellom norske og afrikanske bønder. Det hele ble en dårlig skjult dekkoperasjon for deres egentlige oppgjør, det om overføringene til landbruks-Norge.

For dem av oss som hadde ønsket oss en felles dugnad for å endre norsk WTO-politikk, var dette bare startskuddet på skuffelsene.

Blant dem som bidro sterktest til å trykke debatten ned i gamle grøfter var bøndenes eget hofforgan, avisen Nationen, som henfalt til det outrerte bilde hvor organisasjoner som Fremtiden i Våre Hender og Kirkens Nødhjelp løp den globale agrobuisnessens ærend. Logikken fra bøndene var militant, og minte ikke så rent lite om den George Bush jr. forfekter: hvis du ikke er med oss, er du mot oss. Hvis du ikke støtter min politikk, støtter du deres.

Egentlig hadde WTO-debatten potensiale til å bli noe substansielt nytt i et globalisert mediebilde. For første gang så vi virkelig hvordan nasjonale – og i sin tur - internasjonale beslutninger påvirker både norske arbeidsplasser og fattigfolk på landsbygden i vest-Afrika.

Isteden ble den redusert til en tradisjonell debatt mellom de klassiske norske frontene, hvor høyresiden ikke klarer å se lengre enn smale bedriftsøkonomiske prinsipper, mens de nasjonalistiske bondesympatisørene tviholder på de tradisjonelle innretningene for landbruket.

Når spørsmål åpenbart har globale konsekvenser bør debatten også preges av globale perspektiver. Regjeringen bør være de første til å svare: hvordan er det mulig å sende fiskeri – og landbruksministeren til WTOs ministermøte, mens utviklingsministeren blir sittende igjen hjemme? Og videre, hvor er samme mann når en av verdens største eksportører av klimaendringer bestemmer om man skal bygge forurensende gasskraftverk?

De fremste mannlige forfattere om tretti år

Her er to norske gromgutter som jeg både tror og håper står som påler om femti år.Til felles har de en glimrende evne til dypdykk i det maskuline sinn.

Mann nr.1: Karl Ove Knausgård: Kommer til å være en klassiker innen tjue år. Jeg tror vi bare har sett starten på en mann som virkelig vil sprenge grenser og bevege seg opp i ultraklassen med Mykle og Hamsun. Med sin stilmessige sikkerhet og enorme mentale kraft kommer han til å rykke enda lenger fra sine samtidige i løpet av sine neste bøker.


Mann nr.2: Lars Ramslie: Har nok mer å bevise enn Knausgård og heller ikke et like stort potensiale. Men kommer til å treffe unge menn (og kvinner!) enda hardere med sin gnistrende iaktagelsesevne og suggererende skrivestil.

Arbeiderrettigheter i WTO

Jeg har skrevet om globale arbeiderrettigheter tidligere, og deltar for tiden i ulike debatter på nett om dette. Skrev i den forbindelse et lengre svar på en utfordring fra en av debattantene.
Her kommer et utdrag av debatten:

Kåre M Bilden: Om arbeiderrettigheter i WTO: Tollefsen, hva skal til for at et slikt forslag skal bli “et robust byggverk”? Skal minstelønn være med? Var Jonas GS inne på noe i Hongkong?

Her er mitt svar:
Det Støre sa i Hong Kong var: “As we look ahead beyond this round, we must not be afraid of addressing new issues. Proposals have been put forward to include ILO standards in future WTO negotiations. Norway supports the idea, which is backed by labour unions, of promoting coherence between the work of the WTO and the work of the ILO".
Ikke spesielt konkret, men når man vet at man har et tverr-departementalt arbeid i UD og ser at Støre og Solheim priorterer møter med ILO-sjefen tungt denne våren aner man jo at noe er i gjære.

Minstelønn er åpenbart viktig, men også blant det vanskeligste, jfr debatt om lønn som “komparativt fortrinn”. Dette omtales jo av deler av fagbevegelsen som “fattigdom som komparativt fortrinn”. Jeg har en følelse av at man må la dette ligge for å få andre ting på plass først.

Angående det robuste byggverket. For det første mener jeg det er bra at det er tenkt inn i WTO overhode, så det ikke roter seg bort i organisasjoner ingen bryr seg om og bruker energi på (f.eks FN). Tvisteløsningsmekanismen er ingen plettfri konstruksjon enda, men har åpenbart nok trykk til at rike land synes det er svært ubehagelig å få slike dommer i mot seg (jfr USA på bomull og debatten om fredsklausul).

For det andre må man treffe de grupperingene i sør, som ser verdien av å bygget et globalt gulv. Det er åpenbart en utfordring at tom de mest venstreorienterte NGOene i sør ser slike forslag fra fagforbundene i nord som forkledt proteksjonisme.

Man må lete frem en argumentasjon sammen med aktører i sør, som peker på nødvendigheten for et slikt gulv for å få til en reell fordeling av velferd også internt i landene. Slik liberalistene snakker i dag, hvor man ønsker seg en flat liberalisering og la “humla suse” som direkte skal føre til velstandsvekst, har jeg problemer med å se de dekning for.

Her tror jeg fagbevegelsene kan og må spille en viktig rolle. Utfordringen blir å virkelig lage en argumentasjon som klarer å legge bort nasjonalstatsorienteringen og heller peke på rettighetene som må oppfylles gjennom et sterkt WTO.

Mer gjørmebryting på venstresiden

Da er drittkastingen i gang igjen. Denne gang er det SV-nestleder Audun Lysbakken som er i gjørmebad med NY TIDs Halvor F Trettvoll. Sist sommer var det samme Trettvoll som ertet på seg Braanen og Brox.
Lite er nytt under solen. Nasjonalstaten er hinderet for Trettvoll og det saliggjørende for de tre andre.
Under ligger debatten om sosial dumping og handel med landbruksprodukter.

Trettvoll anklages som representant for den beskyttede middelklassen for å gjøre livet surt for norske bønder og gutta på gølvet, uten å risikere noe selv. Nøyaktig samme kritikk ble rettet mot Hylland Eriksen sist sommer.

Og der står debatten. Bom fast.

Løsningene skisserer de imidlertid ikke. Her er noen forslag til debatter som begge leire burde ta fatt i:

Medarbeiderstyrte bedrifter

Sosialklausul

Sosialklausul 2

Slutten på dumping av landbruksprodukter: