Kronikk i Bergens Tidende

Rød og blå utviklingsdebatt

I den norske utviklingsdebatten hindrer uredeligheter og enkle dikotomier livsviktig politisk entrepenørskap.

Av
Halvor Finess Tretvoll, forfatter av boken ”Kosmopolitikk”, Sindre Stranden Tollefsen, SV-medlem (BT 14/11-06)

Bergens Tidende har gjort en forbilledlig innsats med sitt fokus på WTO i løpet av sist år. Debatten er avgjørende, all den tid 70% av verdens fattige i dag er bønder – og avhengige av spillereglene i verdenshandelen.

I sommer veltet WTO-forhandlingene etter en vedvarende dragkamp mellom de mektige seks aktørene USA, EU, Brasil, India, Australia og Japan. Med ulik styrke ble dette mottatt med applaus av organisasjonene i den norske ”Handelskampanjen”, en allianse bestående av norske solidaritets- og bondeorganisasjoner.

Premissleverandørene for det som kunne vært en utviklingsfremmende aktør, er en blanding av gamle menn fra den ortodokse venstresiden, enkelte ungdomsorganisasjoner, samt bondeorganisasjoner med sterke egeninteresser. Med den sittende regjering har de dessverre et visst gjennomslag.

Bondeorganisasjonene manøvrerer som vanlig strategisk og har fått flere nyttige medspillere i solidaritetsmiljøet. Dessverre gjentar de stadig uredeligheter. Her kommer noen av de viktigste:

Liberalisering av landbrukshandelen vil kun komme rike storbønder til gode. Vi bør derfor redusere den globale handelen og satse på lokal matproduksjon.

(Natur og Ungdom på egne hjemmesider 26/07)

Isolasjonisme er ikke svaret for fattige land. Uten velstandsoverføring fra nord til sør er utvikling umulig. Og handel kan bidra til en slik global omfordeling. Dette er et spørsmål som bør dreies til å handle om godt styresett i de enkelte landene. Hvorfor vil ikke Handelskampanjen heller bidra til organisering og omfordeling i utviklingslandene slik at handelen kommer alle til gode? Vi kan med solid dekning i historien fastslå at Bondelaget har spisskompetanse på området.

Neste villedning handler om at Norge har null toll for de fattigste landene, noe som brukes som et bevis på at handel med landbruksvarer ikke fungerer for disse: ”Siden de fattigste landene har null toll på import til Norge, har de i dag en konkurransefordel sammenlignet med andre land”. (Leder i Norges Bondelag Bjarne Undheim, Aftenposten 28.11.05)

Hvordan er det mulig for Undheim å komme med en slik uredelighet? Undheim vet meget godt at når mosambikanske bønder prøver å komme seg inn på det norske markedet med sitt sukker, konkurrerer de med danske kolleger som er så tungt subsidiert at det kan selge varene sine for en fjerdedel av produksjonsprisen.

Den tredje bevisste villedningen er knyttet til debatten om bilaterale avtaler – altså handel mellom to land. Det er internasjonal enighet om at disse er det verste for utviklingslandene, fordi de ofte inngås mellom en fattig og en rik aktør – med en asymmetrisk maktfordeling som rike land utnytter grovt for å utvide markedene for egen industri.

Eli Reistad, nestleder i Bondelaget, sier i Nationen 26.09: ”Men bilaterale avtaler har jo eskalert siden WTOs start!” Reistad unnlater imidlertid å spørre hvorfor, på tross av at årsaken er åpenbar. Fattige land har gått sammen i WTO for å holde følsomme områder utenfor avtalene. Gjentatte ganger har store grupperinger av fattige land formet effektive motkrefter når de mest offensive liberalistaktørene har ønsket seg adgang til deres markeder – spesielt innen tjenestesektoren.

Disse knallharde rundene i WTO-systemet – mot en stadig styrket u-landsfront - har gjort sitt til at rike land oppretter andre kanaler for å få innpass. Dette må jo være et åpenbart argument for at Norge bør stå hardt på kravet om et multilateralt regime som disiplinerer de mest hensynsløse blant de mektigste aktørene. Og dette må gjøres i WTO – det finnes intet alternativ.

I motsatt ende av det politiske spekteret finner vi talsmennene for en uforbeholden, flat liberalisering av handelen med landbruksvarer. En av de sentrale aktørene er avisen Dagens Næringsliv, som fastslår uten forbehold på lederplass at ”En friere handel vil gi høyere vekst og større markeder internasjonalt, og det bidrar til gode tider i Norge” (26.06).

En annen av liberalistenes våpendragere, Unge Høyre–leder Torbjørn Røe Isaksen, gjør seg til eksponent for det samme når han sier at ”mye av gevinsten vil bli hentet fra en liberalisering av handel med landbruksvarer, noe som blant annet vil føre til at fattige land vil kunne selge sine produkter til rike nasjoner” (Nationen 08.08).

En rapport fra den britiske bistandsorganisasjonen Christian Aid viser imidlertid at Afrika Sør for Sahara har tapt 272 milliarder dollar i løpet av de siste 20 årene etter å ha blitt påtvunget liberalisering av sine markeder. Dette tilsvarer det denne regionen har mottatt i bistand.

En liberalisering uten omfattende rettigheter for fattige land til å beskytte sine sårbare markeder og produsenter vil aldri kunne oppnå den effekten Dagens Næringsliv og Isaksen snakker om. Det er et WTO-regime som inkluderer slike rettigheter vi trenger.

Norsk debatt om global handel lider under den klassiske motsetningen mellom proteksjonister og liberalister, noe som ødelegger rommet for politisk nytenkning. Det viser seg ganske enkelt at det er vanskelig å være tilhenger av et sterkt, regelbasert multilateralt handelsregime, som beskytter mot den sterkestes rett og som samtidig forutsetter at handel er den mest effektive måten å overføre velstand fra rike til fattige mennesker. Men denne mellomposisjonen er nødvendig.

Debatten om støtteordninger for landbruket er et glimrende eksempel. Problemet med norsk politikk er ikke at vi dumper landbruksvarer i Afrika, men at vi forhandler på EUs og USAs eksportorienterte premisser innen WTO.

Når Norge og G10 forhandler om å få beholde så mye som mulig av den produksjonspremierende internstøtten, får ultraeffektive landbruk i USA og EU beholde de samme subsidiene – med den effekt at de produserer store overskuddslagre som senere blir dumpet gjennom ulike kanaler.

Dette har ikke noe med en høyre-venstreakse å gjøre, utfordringen må nå være å finne måter hvor vi både kan sluse inn varer fra fattige land på områder hvor de ikke er konkurransedyktige og sørge for at de kan konkurrere på produkter hvor de faktisk er det.

En måte å gå frem på er å tillate alle land en toll på varer tilsvarende den komponenten varen har av subsidier. Dette kan gjøres ved at hvert enkelt land rapporterer andel subsidier på sine vareslag til WTO. Da må vi imidlertid ha et WTO som fungerer.

Fellesskapet fattige land har bygget i WTO for å demme opp mot de mest aggressive vestlige handelsinteressene har tatt år å konstruere. Nå er det en reell mulighet for at byggverket faller sammen.

Avslutningsvis bør man merke seg det som er en av de klokeste passasjene i Soria Moria-erklæringen. Den sier at Norge ”skal arbeide for å gi land i sør tilstrekkelig handlingsrom til å velge utviklingsstrategier som tar hensyn til deres særegne behov og utviklingsnivå”. Det må bety at regjeringen verken bifaller flat liberalisering eller begrensing av sør sine eksportmuligheter.

Dette handlingsrommet er en mulighet vi virkelig bør arbeide for at fattige land skal få – selv om de skulle falle ned på en linje som både høyre og venstresiden i norsk utviklingsdebatt misliker.