Innlegg fra undertegnede i Klassekampen

“Globalvenstre” er den nye motefløyen på venstresiden. Kan de bidra med noe vesentlig for den rød-grønne regjeringen?

Eivind Archer, SV-medlem
Sindre Stranden Tollefsen, SV-medlem

Et av de sentrale poengene for den ”globale” linjens frontsoldater er at venstresiden må våge å tenke utenfor nasjonalstatenes rammer, og innse at overnasjonale løsninger er svaret for å bøte på de negative følgende av økt global integrasjon.

Fremst i rekken blant globalvenstres premissleverandører står de to forfatterne av den nylig lanserte boken ”Kosmopolitikk”, Thomas Hylland Eriksen og Halvor Finess Tretvoll. Med seg har de enkelte mer eller mindre velkjente, løse kanoner, blant annet fra noen av landets nisjeaviser.

Skepsisen til den nye motefløyen fra de som representerer det bestående på norsk venstreside har vært tydelig. Og til dels har den også vært forståelig, fordi globalvenstre i stor grad har vært lansert i polemikk mot de fleste aktørene som befinner seg til venstre for Jonas Gahr Støre.

Aktualiseringen av spørsmålet om overnasjonalitet kom med full tyngde i sommer da forhandlingene brøt sammen i Verdens Handelsorganisasjon (WTO). WTO-avtalen som lå på bordet ville på en hel rekke områder skadet de fattige landene mer enn den ville hjulpet mange av de fattigste landene. Den desperate ironien er at det likevel er de fattige som sitter med svarteper når forhandlingene bryter sammen.

Venstresiden står med dette i et fryktelig dilemma, og dette er det helt nødvendig at de regjeringskameratene SV og Ap for alvor erkjenner. Bitter erfaring fra fattige land har lært oss hva som skjer når asymmetriske billaterale avtaler begynner å bre om seg.

Gjennom enda mer hemmeligholdte forhandlinger om slike ”regionale” handelsavtaler har EU og USA på hver sin front maktet å tvinge fram innrømmelser og avtaler som går langt utover den nåværende agendaen i WTO. For Afrika er for øyeblikket EPA-avtalene, EUs bilaterale avtaler med sine tidligere kolonier, det eneste alternativet til det overnasjonale WTO.

For et mellominntektsland som Kenya er situasjonen desperat. Gjennom de gamle kolonienes særegne handelsavtaler er Kenya sikret en markedsadgang som gjør at nesten 30 prosent av landets eksport går til EU. Men WTO har bestemt at disse koloniale formene for særbehandling av enkeltland er i strid med regelverket, og avtalene er derfor bare gyldige ut 2007.

Kenya står overfor to scenarioer. Enten kommer en ny WTO-avtale på plass innen Januar 2008, som sikrer økt markedsadgang og økt politisk handlingsrom, eller så er landet økonomisk tvunget til å godta en EPA med EU. Slik forhandlingene står i øyeblikket vil ikke en EPA bare innebære at Kenya må gi europeiske aktører fritt spillerom på det nasjonale markedet, det betyr også at Kenya vil bli utkonkurrert av EU på de regionale afrikanske markedene de i dag er så avhengige av.

På menyen i det siste utkastet til EPA ligger i tillegg de omstridte Singapore Issues, fire forhandlingstema som utviklingslandene tidligere har klart å presse ut av WTO-agendaen. I WTO er bare ett av de fire fortsatt på agendaen, Kenyas EPA vil mest sannsynlig inneholde alle fire – og dermed tvangsåpne det kenyanske markedet for europeiske selskaper på svært kontroversielle områder.

Slik tvinges taperne i det globale handelsspillet til å innta rollen som pådrivere for avtaler de ikke egentlig er tjent med i WTO.

Denne situasjonen er fattiges forbannelse i dagens globale handelskrig, men den er også vår store utfordring. Vi er moralsk forpliktet til å sørge for at pragmatiske, globale løsninger kommer på plass, venstresiden kan ikke tillate seg å lukke øynene for disse realitetene og stole på den ideologiske autopiloten. Spesielt gjelder dette regjeringspartiene og de progressive kreftene innad i SV og Ap.

Hvor er venstresiderepresentanter som Audun Lysbakken og Eva Kristin Hansen i debatten? Er det ikke på tide at disse debattene får ansikter også innefor regjeringspartiene, og ikke bare her ute i nisjeavisene politiske periferi?

Den norske venstresiden må tørre å bli skitne på hendene. Vi trenger et entreprenørskap for reelle politiske alternativer. Globalvenstres budskap om at venstresiden må omfavne den demokratiske overnasjonaliteten som en grunnpilar i en radikal politikk er for viktig til å oversees. Har Ap og SV mot til å ta et reelt grep om denne vanskelige politiske virkeligheten?
Samtidig gir det ingen mening å omfavne enhver overnasjonal avtale eller organisasjonsform, den typen prinsipiell autopilot er like lite formålstjenlig som noen annen. Overnasjonaliteten må ikke begrense den demokratiske kontrollen over samfunnet, og nasjonalstatenes kan ikke forventes å delegere myndighet uten at de overnasjonale institusjonene styrkes og reformeres.

Takket være grovkornede polemiske angrep har ikke globalvenstre lykkes i å få klangbunn for budskapet sitt. Globalvenstre bør også tydeliggjøre om det globale prosjektet virkelig er et strategisk oppgjør for å styrke venstresidens slagkraft eller om dette handler om gamle, personlige feider av kuriøs karakter. I den forbindelse er det på tide å tydeliggjøre hvilke aktører globalistene virkelig ser som hindre for en mer rettferdig verden.

Vi mener debatten kan starte med punktet som gjelder 70% av verdens fattige – nemlig bøndene. Et første skritt forn Norge kan være å etablere et subsidierregime for landbruket hvor Norge beveger seg bort fra linjen vi i dag støtter – nemlig EU og USAs linje som premierer overproduksjon og dumping. Våger den rød-grønne regjeringen dette? For å gjøre dette systemet sterkere bør den norske regjeringen videre gå i front for forslaget om at hvert land skal rapportere subsidiekomponentene på sine produkter til WTO. Hvis man mener alvor med at handelen skal være rettferdig, bør konsekvensen være at fattige land kan ilegge tariffer tilsvarende subsidiekomponenten.

Tiden er overmoden, det er tid for å bli skitten på hendene.

Dette er originalteksten. Ingressen er forandret noe i dagens utgave av Klassekampen.