Reduser toskebestanden!

Om norske hensyn i klima - og landbruksdebatten
Den viktigste aksen går ikke nødvendigvis fra høyre til venstre i Norge, men fra det lokale til det internasjonale. Både sist høsts WTO – og denne vårs - gasskraftdebatt kunne sprengt noen rammer hva angår det poenget som regel overses i norsk offentlighet, nemlig at nasjonale beslutninger kan få alvorlige konsekvenser også for dem som sitter aller nederst ved det globale bordet.

Det første, og klareste eksemplet på spørsmålets relevans er vårens debatt om petroleumsfrie soner i nord. For den jevne nordmann tegnes det et bilde hvor hensynet til småsei og kobbe er det sentrale i denne debatten. Hvor lang tid tar det før oljen driver i land?, hvor stor er sjansen for at viktige torskebestander blir skadelidende?, og ikke minst - hva med korallrevene?

I bakgrunnen kveles de forsiktige pipene fra slumbarna i Bangladesh som neppe overlever neste storflom. De knebles effektivt av den norske offentlighet. Fra de mest offensive liberalistene til den stokk reaksjonære ansamlingen av kraftsosialister og – overraskende nok – den norske miljøbevegelsen – som i kor fremstiller dette som et nasjonalt anliggende.

Fra oss som hører argumentene fra innsiden av miljøorganisasjonene får man det noe overraskende svaret at dette handler om strategi. Det er visstnok slik at hvis man klarer å gjøre debatten om oljeutbygging tilstrekkelig nær (altså norsk), vil man ha større mulighet til å lykkes. Kanskje er det på tide å spørre seg hvorfor man nå er skjøvet over på defensiven av utbyggingskåte frontsoldater fra næringsliv, lokalpolitikk og den alltids like reaksjonære Jens Stoltenberg?

Høstens WTO-debatt fortoner seg i et slikt lys som et tilløp til de debattene vi trenger i årene som kommer. Dessverre sporet debatten av ved at FrPs Siv Jensen tok rollen som frontsoldat for de marginaliserte småbøndene i Afrika.

Debatten ble dratt ut i det perverterte da hun og Dagens Næringsliv fremstilte virkeligheten som om man skulle velge mellom norske og afrikanske bønder. Det hele ble en dårlig skjult dekkoperasjon for deres egentlige oppgjør, nemlig gjørmebadet om overføringene til landbruks-Norge.

Situasjonen var likevel interessant da sjefsdirgenten i medie-Norges mest vulgære utpost, Oddvar Stenstrøm, hyttet med pekefingeren mot lederen i Norges Bondelag. Med spørsmålet om Bjarne Undheim var rede til å ta ansvaret for at småbønder i sør omkommer, hadde man virkelige brakt globaliseringsdebatten hjem. Dog i noe forkrøplet form.

For dem av oss som hadde ønsket oss en konstruktiv debatt om hvordan norske bondeorganisasjoner kunne gå sammen med utviklingsorganisasjonene og politikere i en felles dugnad for å endre norsk WTO-politikk til det beste for hele det globale samfunn, var dette bare startskuddet på skuffelsene.

Blant dem som bidro sterktest til å kjøre debatten ned i gamle grøfter var Bondelagets eget organ, avisen Nationen, som tok i bruk de aller billigste hersketeknikkene i boken, og tegnet et bilde hvor organisasjoner som Fremtiden i Våre Hender og Kirkens Nødhjelp løp den globale agrobuisnessens ærend. Logikken var farlig nær George Bush jr.: hvis du ikke er med oss, er du mot oss. Hvis du ikke støtter min politikk, støtter du deres.

Egentlig hadde WTO-debatten potensiale til å bli noe substansielt nytt i et globalisert mediebilde. For første gang så vi hvordan nasjonale – og i sin tur - internasjonale beslutninger påvirker både norske arbeidsplasser og fattigfolk på landsbygda i vest-Afrika. Isteden ble den redusert til en tradisjonell debatt mellom de klassiske norske frontene, hvor høyresiden ønsker et landbruk styrt etter bedriftsøkonomiske prinsipper, mens de tradisjonelle bondesympatisørene tviholder på argumentet om bosetting i distriktene.

Når spørsmål åpenbart har globale konsekvenser bør debatten også preges av globale perspektiver. Regjeringen bør være de første til å svare: hvordan er det mulig å sende fiskeri – og landbruksministeren til WTOs ministermøte, mens utviklingsministeren blir sittende igjen hjemme? Og videre, hvor er samme mann når verdens nest største eksportør av klimaendringer bestemmer om man skal bygge gasskraftverk?