Gartnerangst
Våre politikeres angst for å redusere bøndene til gartnere er viktigere enn utviklingshensyn.
[essay] Forhandlingene i Verdens Handelorganisasjon (WTO) ble nylig tatt opp igjen India. I sentrum står landbruksforhandlingene, som påvirker hverdagen til 70% av verdens fattige. I et slikt lys er den norske skyttergravskrigen om landbruket og WTO slik den fremstår i norske medier et trist skue. Så langt er den eneste vinklingen de store norske mediene finner verdt å dekke den som fremstiller norske bønder som hovedhinderet for utvikling i sør.
I denne saken må imidlertid gamle dikotomier kastes på historiens skraphaug. Vi må beherske en balansekunst som skaper skreddersydde hull i våre tollmurer for de fattigste landene, et politisk spillerom som aksepterer solide tollmurer på de fattigstes side, samt subsidier på vår side som støtter den riktige type driften. Det hele må bindes sammen av et kraftfullt multilateralt regime med fryktede sanksjonsmekanismer under WTO.
En vesentlig brems i forhandlingene er subsidiene til landbruket. Når det franske selskapet Beghin Say mottar subsidier på 236 millioner euro per år og dumper 450 000 tonn sukker ut i verden som ødelegger for sukkerprodusenter i sør er det noe alvorlig galt – og stikk i strid med alle postulater om en rettferdig – for ikke å si en fri – handel.
Nå er det ikke i seg selv noe galt i å subsidiere egne bønder. Den må imidlertid begrunnes ut fra hensyn som opprettholdelse av arbeidsplasser i distriktet, ivaretakelse av et biologisk mangfold og kulturlandskap – og ikke bidra til legitimeringen av et globalt dumpinglandbruk. Det er de produksjonspremierende subsidene som bidrar sterkest til dumpingen, de er disse som må bort, selv om enkelte norske bønder er bekymret for at de da vil reduseres til gartnere.
Problemet med norsk politikk er ikke at vi dumper landbruksvarer i Afrika, men at vi forhandler på EUs og USAs eksportorienterte premisser innen WTO. Når Norge og G10 forhandler om å få beholde så mye som mulig av den produksjonspremierende internstøtten, får ultraeffektive landbruk i USA og EU beholde de samme subsidiene – med den effekt at de produserer store overskuddslagre som senere blir dumpet i fattige land. Slik blir vår frykt for å gjøre bøndene til gartnere en mental sperre for å utvikle nye subsidieregimer.
Retorisk har bondeorganisasjonene i Norge rett - hovedkonfliktlinjen går ikke mellom fattige bønder i sør og småbønder i Norge. Bondelaget gir inntrykk av at de har samme interesser som småbønder i sør. De politiske kravene er imidlertid på lik linje med storbøndene i Frankrike - fortsatt og helst økte produksjonspremierende subsidier for å opprettholde et industrilandbruk.
Underlig nok har ikke lillebrødrene Bonde – og Småbrukarlaget sett sin strategiske mulighet. Når premisset er at de fattige landene nå danner en felles front for å knekke de produksjonspremierende subsidiene – og vi ser progresjon på dette punktet i forhandlingene - er det en lissepasning for mer subsidier i deres ånd. Støtte til distriktsbosetting, kulturlandskap og biologisk mangfold er ikke det samme som produksjonsstøtte.
Nå har Bondelagets strateger utvilsomt gjort en god jobb med å verve medspillere blant dem med moralsk slagkraft. De bør imidlertid vokte seg vel for å fremstille seg selv som fattige bønders talerør i Norge. På sitt verste driver de utviklingspolitisk villedning av norsk offentlighet.
Blant de tydeligste er følgende: ”Siden de fattigste landene har null toll på import til Norge, har de i dag en konkurransefordel sammenlignet med andre land”. (Leder i Norges Bondelag Bjarne Undheim, Aftenposten 28.11.05)
Hvordan er det mulig for Undheim å komme med en slik uredelighet? Undheim vet meget godt at når mosambikanske bønder prøver å komme seg inn på det norske markedet med sitt sukker, konkurrerer de med danske kolleger som er så tungt subsidiert at det kan selge varene sine for en fjerdedel av produksjonsprisen.
Villedningen akkompagneres av merkingskampanjen ”Godt norsk”, hvor norske forbrukere klart og tydelig instrueres i hva de bør velge. På denne måten settes utenlandske matvarer indirekte i et tvilsomt lys. På merkeordningens egne sider kan man lese at ”Godt Norsk-merket skal hjelpe deg som forbruker til å finne fram til det gode ved det norske”. Fellesrådet for Afrika stilte det betimelige spørsmålet: Når blir merkeordningen ”Godt afrikansk” å se i norske butikkhyller?
Dessverre forsterkes merkingen ved hjelp av norske myndigheter. Fra landbruks – og matdepartementet rettes tiltak mot skoleelever. I 2005 ble konkurransen ”Beste kortreist mat klasse” lansert. Målet var ”å øke elevenes bevissthet om verdien av lokal matproduksjon”.
Få afrikanske småbønder har en romslig statskasse i ryggen, men endringene i toll – og subsidieregimer presses frem fordi fattige land har dannet felles front i WTO, de trenger imidlertid advokater i nord.
Så hvilke grep kan vi umiddelbart gjøre? En start er å kjempe for økt åpenhet. Under WTO er medlemsland allerede bedt om å rapportere subsidiekomponenten per produkt. Ifølge artikkel 18. i WTO-avtalen skal alle land gi nøyaktige beskrivelser av sine støtteordninger senest 120 dager etter at de er innført.
Dessverre unnlater rike land å følge denne praksisen, og Norge er intet unntak. Uttalelser i media illustrerer med all tydelighet den norske unnlatelsessynden når norske myndigheter ved avdelingsdirektør Sverre Kvakkestad i Landbruks- og matdepartementet sier: ”Det er nesten ingen land som har gjort det i WTO” (Nationen 03.11.06).
Når dette kommer i tillegg til statssekretær i UD, Monica Stubholdts (Sp) gjentatte avvisninger av et styrket notifiseringsregime her i Ny Tid, sier det mye om norske styresmakters manglende vilje til å gripe an helt sentrale utviklingspolitiske utfordringer.
Her på tunet vil en endring i subsidieregimet åpenbart få konsekvenser for landbruket. I dag er landbruksområdet det klart sterkest subsidierte i internasjonal handel.
Støtteordningene i vestlige land har også økt vesentlig de siste årene og totalt utgjør den i dag fem ganger så mye som bistanden til fattige land.
I dag opprettholdes subsidieringen av landbruket gjennom et høyt tollvern som gjør det mulig med høyere priser i butikken – slik støttes bøndene gjennom en prisstøtte fra forbrukerne. Disse overføringene utgjør om lag 11 milliarder kroner. Strategien til Bondelaget har så langt vært å kreve kompensasjon av et eventuelt kutt i tollmurer gjennom en direkte støtte fra staten i form av produksjonspremierende subsidier.
Christian Anton Smedshaug i Norges Bondelag gir et grundig svar til undertegnede i Ny Tid (13.10.06) på hvorfor han mener subsidiedebatten ikke er den mest relevante. Innlegget bygger på tall som viser at kutt i subsidiene ikke vil ha den ønskede utviklingseffekten.
For det første nevner imidlertid ikke Smedshaug hvilke konsekvenser dumping av subsidierte varer har når de ødelegger sårbare markeder i sør. For det andre nevner han heller ikke at selv små oppjusteringer i eksport som følge av endringer i subsidier vil kunne har flere positive ringvirkninger.
Erfaringer fra Asia viser at økt etterspørsel som følge av subsidiekutt skapte økte insentiver for investeringer, genererte arbeidsplasser, stimulerte den generelle økonomiske veksten og bidro til kapital for fremtidige investeringer. Dette skjedde imidlertid innenfor et tydelig politisk handlingsrom, noe vestlige land gjennom de globale finansinstitusjonene ikke har tilkjent en hel del fattige land.
Vi må samtidig avslutte debatten hvor vi ser ulike tiltak under WTO-systemet isolert. Det er en tendens til å argumentere mot gode løsninger fordi det kan se ut som de ikke umiddelbart vil få den ønskede effekten. Svært ofte er årsaken omkringliggende omstendigheter som manglende redistribuering av inntekter og dårlig styresett. Disse kan imidlertid ikke brukes om argumenter mot økt handel, det er snarere et argument for økt norsk støtte til organisering av interesseorganisasjoner, sivilsamfunnsaktører i hvert enkelt land og målrettet bistand for å utnytte økt politisk handlingsrom.
Dette må igjen skje sammen med en hel del andre tiltak, for eksempel innen bistandssektoren, på områder som utbygging av infrastruktur, kvalitetssikring av produkter og prosjekter for godt styresett.
Det er imidlertid langt fra Bondelagets skyld alene at debatten står i stampe. En av de vesentligste bidragsyterne til at den norske debatten står i stampe er norske medier, som kun makter én eneste vinkling når de dekker WTO og landbruk. Det er den om hvor fæle norske bønder er som holder lutfattige bønder i sør ute fra norske markeder.
Sist ut var Oddvar Stenstrøm som fikk løftet sin populistiske pekefinger mot bøndene i TV2s ”Holmgang” i januar. Leter du deg tilbake i TV2s arkiver til oktober 2005 finner du nøyaktig samme debatt. Problemstillingen var identisk og aktørene de samme. Posisjonene er ikke flyttet en millimeter.
De som hadde håp om en mer nyansert fremstilling hos storesøstrene i NRK blir nok skuffet når deres journalist Tone Bergmoen spør: ” Hvem bør vi være solidariske med, norske bønder eller bønder i fattige land, som vil ha svært god nytte av lavere importavgifter på varene de selger”? (NRK 11.10.05).
Den norske handelsdebatten lider under den klassiske motsetningen mellom proteksjonister og liberalister, noe som ødelegger rommet for politisk nytenkning.
Rammene for debatten opprettholdes av en uhellig allianse av medier, bønder og politikere med like enkle løsninger.
De toneangivende mediene stiller nemlig ikke spørsmålstegn ved om en flat liberalisering vil virke automatisk velstandsgenererende. En rapport fra den britiske bistandsorganisasjonen Christian Aid viser at Afrika Sør for Sahara har tapt 272 milliarder dollar i løpet av de siste 20 årene etter å ha blitt påtvunget liberalisering av sine markeder. Dette tilsvarer beløpet denne regionen har mottatt i bistand i løpet av samme periode.
Tall fra den britiske organisasjonen Oxfam viser til alt overmål at flere fattige land i dag er langt tettere på de mest ytterligående liberaliseringsmålene enn EU og USA. I Afrika sør for Sahara har hele 16 land anvendt den nyliberale resepten og er i dag langt mer åpne enn EU, uten at pasienten ser ut til å ha blitt noe friskere av den grunn.
At fattige bønder ikke umiddelbart vil nyte godt av en flat liberalisering ble også påpekt gjennom Bondelagets rapport ”Bøndene, milliardærene og verdenshandelen”. Rapporten kom høsten 2005 og gikk i strupen på norske mediers WTO-dekning. Hovedpoenget var at global agrobuisness ville ta over norske bønders markedsandeler ved en liberalisert verdenshandel og ikke lutfattige bønder i fattige land.
Hvilken dokumentasjon han legger til grunn er uklart, men kanskje har Klassekampens Alf Skjeseth rett i sin artikkel ”Den gode fiende” (16.01.07) når han sier at ”journalister som ikkje har verva seg til den ideologiske krigen mot landbruket, fann nyttige korrektiv og viktig informasjon i rapporten”.
Skjeseth omtaler i samme artikkel Norsk landbrukssamvirke på følgende måte: ”Samvirke er å virke saman, å sameine kreftene for felles beste”. Kritikk av Samvirket avskriver han med følgende passasje ”Det er ein del av det pure bondehatet som tidligere stod sterkt i arbeiderrarsøla, men som no er langt klårere artikulert frå den politiske høgresida og nyliberalismens ideologar”.
Skjeseth er en av Klassekampenredaktør Bjørgulv Braanens våpendragere og bidrar sterkt til å opprettholde høyre-venstreaksen som i denne saken er lite konstruktuv, og som til alt overmål slås sammen med by-landaksen.
Det viser seg at den norske debatten i liten grad gir rom for å være tilhenger av et sterkt, regelbasert multilateralt handelsregime, som beskytter mot den sterkestes rett, et romslig politisk handlingsrom for fattige land, kombinert med erkjennelsen om at handel er den mest effektive måten å overføre velstand fra rike til fattige mennesker. Men denne mellomposisjonen er nødvendig, og de mest realistiske agentene for denne forandringen finnes i miljøene knyttet til den sittende regjeringen, samt solidaritetsorganisasjonene, akademia og i enkelte nisjemedier.
Så vel landbruksaktørene som medier og politikere bidrar i dag sterkt til å opprettholde de tradisjonelle høyre-venstre og by-land dikotomiene. Dette skalker alle dører og vinduer og slipper inn lite ny luft for nytenkning. Vår nasjonale debatt må ta innover seg at den trenger et nytt og videre rom – og ha klart for seg det overordnede - at dette er en utviklingsrunde.
