Klimatall

Jeg jobber litt for Kirkens Nødhjelp på si om dagen. Vi skal kikke nærmere på klimaendringer utover våren.

Siden jeg er en fersking på området, trengte jeg litt påfyll av fakta. Her er resultatet:

Klimatall for begynnere
*Kyoto-avtalen strekker seg fra 2008-2012. Per 28. september 2006 hadde 166 land og regionale økonomiske samarbeidsorganisasjoner sluttet seg til protokollen.

* Avtalen innebærer at globale utslipp av klimagasser skal reduseres med 5,2 % i forhold til 1990-nivå i perioden 2008–2012.

*I følge Norges forpliktelser til Kyoto-avtalen, har Norge lov til å slippe ut 1 % mer CO2 enn i 1990. I dag slipper vi ut 8% mer.

*USA, som sto for 36,1 % av industrilandenes utslipp i 1990, har erklært at landet ikke vil ratifisere avtalen.

*Utviklingslandene har ingen utslippsforpliktelser under Kyoto-protokollen.

*I følge FNs klimapanel, IPCC, må man redusere utslippene av karbondioksid med 60 – 80% for å nå ønsket nivå. Globalt betyr dette at det akseptable utslippet av CO2 per person er 1,1 tonn årlig.

*Norge slipper ut omtrent 11 tonn CO2 pr innbygger. USA slipper ut nesten 20 tonn CO2 pr innbygger. I Bangladesh slipper hver enkelt ut 0,2 tonn CO2.

*Mengden CO2 i atmosfæren har økt med omtrent 35 % på rundt 150 år.

*Den globale gjennomsnittstemperaturen har steget med 0,6 grader de siste 150 år. Temperaturen i Arktis har steget nesten dobbelt så raskt.

*Vesten, som utgjør mindre enn 20 % av verdens befolkning, har stått for nesten 85 % av verdens samlede klimagassutslipp.

* De samlede utslippene av klimagasser i Norge økte med ca 10 % i perioden 1990-2004. Veksten var sterkest på midten av 1990-tallet. Deretter flatet veksten noe ut. Økningen skyldtes først og fremst veksten i petroleumsvirksomheten.

* Ca 85 % av verdens kommersielle energiforbruk dekkes av fossile energikilder, og veksten i energiforbruket vil i stor grad komme med de samme kildene og føre til en tilsvarende økning i klimagassutslippene.

* FN antar at det i 2050 vil være 150 millioner klimaflyktninger i forhold til dagens 25 millioner.

*Hvis Grønlandsisen smelter, vil havet stige syv meter og landområder som Florida, Bangladesh og Nederland vil ligge under vann. Resultatet vil bli over 100 millioner klimaflyktninger.

*I følge FN vil en havstigning på 1,5 meter legge 16% av Bangladesh under vann, noe som rammer 17 millioner mennesker.

*Temperaturstigningene vil ifølge framskrivningene føre til en stigning i havnivået på mellom 9 og 88 cm fram til 2100. På grunn av klimasystemets treghet vil havet fortsette å stige i mange århundrer etter at klimagassutslippene er stabilisert.

*EU viser til at mens unionens utslipp av klimagasser vil synke
fra 14 % av verdens totale utslipp i 2000 til åtte % i 2050, vil utslippene øke i store land som Kina og India.

*I Kina venter man at det totale energiforbruket skal dobles fra 2002 til 2030 – hvorav nærmere 90 % av økningen kommer fra fossile energikilder. I India venter man at energiforbruket vil øke med 90 % innen 2030 – hvorav 80 % vil komme fra de samme typene energikilder. Den forventede økningen energiforbruket i OECD-landene er langt mindre spektakulær – 30 % innen 2030. Disse tallene underbygger den tradisjonelle analysen – at utfordringen nummer én er utslippsøkningene i Kina.

*Mens Kina vil øke sitt forbruk av olje per dag fra 2002 til 2030 med 7,8 millioner fat, vil den tilsvarende økningen i USA være på 6,6 millioner fat. Økningen i USAs totale oljeforbruk per dag er faktisk dobbelt så høy som økningen i India – som øker med tre millioner fat daglig.

*Siden før-industriell tid, det vil si fra om lag 1750, og fram til i dag, har utslippene av karbon fra forbrenning av fossil energi økt fra nær null, til om lag seks milliarder tonn per år.

* Dersom temperaturen skal stabiliseres på et nivå to grader høyere enn 1990-nivået, må konsentrasjonen av CO2 i atmosfæren stabiliseres på 450 ppmv (antall CO2-molekyler per million luftmolekyler) innen 2050. For å oppnå en slik stabilisering må utslippene halveres innen femti år, og reduseres med nærmere 80 % innen 2100.

*FNs klimapanel har utarbeidet framtidsbilder for klimagassutslipp, såkalte klimagasscenarier. Disse gir en CO2-konsentrasjon i atmosfæren som minst fordobles fra i dag og fram til 2100, dersom ikke nye tiltak iverksettes. Blant annet på denne bakgrunn anslår panelet en økning i den globale gjennomsnittstemperaturen på mellom 1,4 °C og 5,8 °C i løpet av de neste 100 år. Dette vil i så fall være den raskeste økningen i middeltemperaturen på 10 000 år og gi den høyeste globale middeltemperaturen på 150 000 år.

*Det forventes en nedgang i produktiviteten i jordbruket på inntil 30 % innen 2100 i mange tropiske og subtropiske land, dvs. land der mange millioner mennesker allerede lider av underernæring.

Kilder: Cicero, Zero, Miljøverndepartementet, Bellona, Klimakutt.no, Natur og Ungdom, Changemaker.

Fredag 19.januar hadde generalsektretær i Kirkens Nødhjelp, Atle Sommerfeldt, en klimakronikk i Dagbladet.

Den globale klassekampen?

Er ønske om en dypere integrert global fagforening kommet nærmere?

I søndagens utgave av Dagsavisen kan vi lese om nye globale initiativ for å globalisere fagforeningene. Det hele druknet selvsagt i gjørmebadet Valla vs.Yssen, men er verdt å merke seg.

Lakmustesten blir om vi nå virkelig ser en reell forbrødring mellom gutta på gølvet i sør og nord. Med økende gap i interesser har jo de siste årene vist at pendelen snarere har beveget seg i motsatt retning - med nye allianser mellom fagforeninger i sør som ser allianser med multinasjonale selskaper som en mulighet for vekst.

WTO på TV2: Trist debatt

Med et par hederlige unntak var onsdagens Holmgang-debatt et trist skue.

16 måneder etter dukket en ny debatt opp i Holmgang, med mer eller mindre de samme aktørene, med de samme standpunktene. Siden WTO-debatten virkelig stormet høsten 2005 er det ingen bevegelse, ingen fremgang.

Å få landbruk og WTO til å handle om noe annet enn tariffer og norske bønders manglende ansvarstagen virker som tilsvare kampen mot gravitasjonskraften.

Norske journalister er opptatt av en eneste ting: hvor jævlig norsk bondekorporatisme er når de - egenhendig - holder lutfattige bønder ute fra sine merkeder.

Journalistene henger selvsagt igjen i den eldgamle by-land aksen som i alle år har vært en sentral akse i norsk politikk. Den er enkel, den har alle de konnotasjonene den "progressive" byeliten trenger og er intet annet enn barnslig.

La meg prøve å si det en eneste gang til: hovedkampen må stå om å få slutt på skadelige SUBSIDIER. Kutt i tariffer er meningsløst så lenge de ikke kommer etter subsidieregimet er lagt om. Jeg fatter ikke at det skal være så fryktelig vanskelig.

Vel, alt er imidlertid ikke bare trist å leit. For å gi fredagen et lite løft, sjekk ut min gode venn og allierte, Eivind Archers kronikk i dagens utgave av Morgenbladet. Flere grunner til å være stolt av både Kirkens Nødhjelp og SV!

Merk også at etter Kirkens Nødhjelps langvarige press snakker flere av de sentrale aktørene, som Attac, Bondelaget og Bonde og Småbrukarlaget om deling av internstøtten. Dessverre foregår dette utenfor medienes søkelys - men det er her ny politikk nå vil skapes. Bra!

Intimitetstyrann?

Har Fredric Hauge rett når han anklager Helen Bjørnøy for å gjøre klimapolitikk til en sport for enkeltindividet?

I hele min tid i idealist-Norge har kampen stått mellom vårt og mitt ansvar.

"Vårt ansvar" betyr at man tror politiske løsninger og endringer på strukturnivå er det enkeltindividet skal fokusere på. Dette kan skje på forskjellige måter - for eksempel gjennom direkte engasjement i et politisk parti - eller målrettede kampanjer mot politiske beslutningstakere - gjennom en NGO. De tydeligste fanebærerne har vært den ideologisk orienterte venstresiden og i økende grad - ungdomsbevegelser i globaliseringsmiljøet.

"Mitt ansvar" betyr at man tror enkeltindividenes valg i sin egen hverdag er det som teller når alt kommer til alt. Eksempler er kompostering, kjøp av miljøflykvoter (dog helst tog i stedenfor) og bruk av kollektive tilbud fremfor bil. Fremtiden i våre hender, miljøvernministre og deler av det venstreorienterte kirkelige miljøet har vært opptatt av dette.

(Så vil den balanserte si "jeg vil gjøre begge deler" - jada - men da blir denne debatten veldig kjedelig)

Hauge anklager altså Bjørnøy for å preke intimitetspolitikkens sak (Redaksjon1 onsdag 3.jan). Han er ikke den første som anklager miljøvernministre for dette. Og kanskje har han rett, men det har mer med miljøvernministeren manglende politiske makt å gjøre enn hennes ønsker om politiske grep.

Når Hauge rammer inn utspillet sitt med å peke på LO og Ap som miljøpartnere skyter han seg imidlertid kraftig i foten. Han har tydeligvis en strategisk agenda som er prisvedig nok (vi trenger LO og AP med på laget) - men den virkelighetsbesrivelsen han her legger for dagen er intet annet enn faktisk feil.

Bjørnøy bør på sin side være ekstremt oppmerksom på å redusere klimadebatten til et spørsmål om enkeltindividets moralske ansvar. Det er en avsporing ift hvor hovedfokuset må ligge.